Velkommen til Riksantikvartimen 22. april: Verdensarv
Verdens viktigste kultur- og naturarv er samlet på verdensarvlisten til Unesco. I Norge har vi åtte verdensarvsteder som lokalsamfunn og myndigheter forvalter med stolthet og ydmykhet på vegne av verdenssamfunnet. I denne Riksantikvartimen får du et innblikk i verdensarvkonvensjonen, norsk verdensarvpolitikk og arbeidet i verdensarvkomiteen der Norge for tiden er medlem. Samtidig blir du bedre kjent med de flotte verdensarvstedene i Norge.
Riksantikvartimen sendes i Teams Live Event. Du trenger ikke melde deg på, eller installere noe. Bruk denne lenken for å gå inn i webinaret 22. april kl. 09:00: Bli med i direktesendt arrangement
Del gjerne invitasjonen, alle er velkommen til Riksantikvartimen!
Spørsmål kan rettes til Line Bårdseng Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller Lise Evjen Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Bilde: Meridianstøtten i Hammerfest. Foto: Lisen Roll
Gode og oppdaterte kart er en viktig forutsetning for militære operasjoner. Dette fikk tyskerne erfare da de invaderte Polen 1. september 1939. Kartene de brukte, viste seg å være gamle og unøyaktige, og flere steder var veiene lagt om. Allerede senere samme måned fikk bokhandlere i Oslo store bestillinger fra Tyskland på komplette kartserier over Norge. Disse kartene ble sendt til Berlin og kopiert opp i titusenvis, med tysk fargelegging og rutenett. Da tyskerne gikk i land i Norge 9. april 1940, hadde de paller med svært detaljerte kart. Britene trengte også kart for å planlegge sine operasjoner og raid i Norge, og i løpet av krigen ble store mengder norske kart smuglet over til England. Blant annet kopierte ansatte i Norges geografiske oppmåling komplette sett i hemmelighet om natta, i det samme trykkeriet som tyskerne brukte om dagen, sier Kvernberg. I England ble kartene bearbeidet til engelsk i samarbeid med det norske forsvaret i eksil, og trykkeoriginalene ble sendt til USA, hvor papirkartene ble produsert av Army Map Service.
De tyske og britiske kartene er kopier av de samme norske originalene. Kartene ser likevel helt ulike ut, noe som gjenspeiler forskjellen i strategiene til de to landene og utfordringene de sto ovenfor. De tyske kartene er laget for bakkestyrker og legger vekt på framkommelighet, terreng, byer og bygder. De britiske er laget for bruk fra fly og er fargelagte med vekt på kyststriper og gjenkjennelige terrengformasjoner, og med eget rutenett for flynavigasjon, sier Kvernberg. – Stedsnavnene var ikke viktig for piloter, og på de britiske kartene er svært mange norske stedsnavn feil gjengitt. Tyskerne regnet med å måtte samhandle mer med befolkningen og har fått alle stedsnavnene riktig.
Etter krigen lå det igjen flere tonn tyske kart i Norge, som ble lagt ut for ordinært salg. Disse «tyskerkartene» var i bruk til langt ut på 1960-tallet, før den nye M711-serien etter hvert dekket hele landet. Mange har nok fremdeles «tyskerkart» liggende på loft og i kjellere. De britiske kartene, derimot, har ikke eksistert i noe norsk arkiv før Nasjonalbiblioteket nå har hentet denne samlingen fra USA.