Innenfor historiefaget har minnesamling en unik funksjon. Der en historiker har som oppgave å analysere historiske hendelser og personer, lete frem til noe som kan svare på en problemstilling, kan heller en minnesamlers oppgave destillere ned til et konsept: lytte. Lytte til fortellinger om historiske hendelser fra mennesker som på en eller annen måte har opplevd historien – historier fra levd liv. Ørene er minnesamlerens fremste verktøy og lytte var nettopp det vi gjorde under samlingen på Vestnorsk utvandringssenter på Sletta i Alver kommune.

I kjelleren i den gamle kirken, bygget av norske emigranter tidlig på 1900-tallet og brakt over Atlanteren fra en liten amerikansk landsby i Nord-Dekota på 1990-tallet, satt vi og lyttet på flere fortellinger om norsk migrasjonshistorie. I forsamlingen hadde det møtt 8 personer som alle hadde en form for tilknytning til emigrasjonen til USA på 1800- og 1900-tallet.

Mulighetenes land

Av de som hadde møtt opp var det noen som selv hadde emigrert en kort periode, og andre hadde familiemedlemmer som reiste. Det som bandt disse fortellingene sammen, var en forestilling om at USA var mulighetenes land. Der var det høye bygninger, dype lommer, og arbeid for alle og enhver – en fortelling som var sann for mange, men ikke alle.

I løpet av 1800 og 1900-tallet utvandret nesten 900 000 nordmenn til alle verdenshjørner, blant annet Sør-Afrika og Australia, men de aller fleste dro til USA. De gjorde som mange andre innvandrere, slo seg ned på steder med andre nordmenn, og opprettet da små kolonier. For eksempel kunne man si at Brooklyn en gang var Norges tredje største by etter Oslo og Bergen. Det norske innbyggertallet var på det meste 100 000.

Det kan være vanskelig for oss i dag å forestille oss omfanget av den norske utvandringen. For å sette det i perspektiv er Norge på andreplass i antall mennesker som utvandret i forhold til innbyggertall, kun slått av Irland. Det var en massiv fraflytting fra Norge, alle kjente noen som dro, de aller fleste hadde noen i familien som dro.

Samlingen i kjelleren på Radøy er en del av et større, nasjonalt prosjekt om migrasjonsminner – både inn- og utvandring. Vi ønsker å gjennomføre slike samlinger over hele landet og samle inn fortellinger til et stort nasjonalt minnesamlingsprosjekt. Denne tematikken er noe som så å si alle har fortellinger om. Vi planlegger også å gjennomføre intervju av turister med en form for tilknytning til Norge på kjente turiststeder i hele landet. Jeg kommer tilbake til prosjektet i slutten av artikkelen.

Høye bygninger og eventyrlyst

Det var i Brooklyn historien til en forteller på samlingen begynner. Anne-Karin ankom Lapskaus Boulevard en gang på 1970-tallet og bodde hos norske slektninger mens hun lette etter arbeid. Familien ordnet et jobbintervju i et forsikringsselskap på Manhattan. Intervjuet varte kun fem minutter; de kunne nemlig ikke ansette henne da hun hadde familiemedlemmer i selskapet. Rådvill gikk hun gatelangs på Manhattan, før hun bestemte seg for å gjøre noe med situasjonen sin og inn i lobbyen til en høy bygning hvor det stod «Chase Manhattan Bank». Der presenterte hun seg og fortalte at hun ønsket arbeid. Derfra ble hun sendte høyere og høyere opp før hun omsider fikk seg en jobb!

Etter en kort periode i New York emigrerte en venninne av Anne-Karin og fikk også jobb i Chase Manhattan Bank. Etter en kald høst og vinter med snøstorm og blackout sa venninnen: «Vi kjeme fra kalde Norge, er det noen vits å være her i denne kulden? Kanskje vi heller skulle reise til Florida og oppleve varmen?»

Og det gjorde de. Fortalte familie og sjefen etter de hadde bestemt seg og hoppet på første buss ned til Florida. Planen var at de skulle være fremme på terminalen klokken 09 om morgenen og finne en jobb på et hotell hvor deler av betalingen var at de fikk kost og losji. Bussen var derimot veldig tidlig ute så de måtte overnatte på terminalen. Dette synes medpassasjerene var for galt og prøve å overbevise de to norske jentene til å bli med dem hjem, men de var fast bestemt på å følge planen sin. Litt senere på natten, da var de alene på terminalen, svingte en taxi innom og sa at han hadde fått oppdrag om å hente de og kjøre til et hotell hvor et rom var booket og betalt. Det gjorde de og fikk bo gratis i en stor suite. Personen som ordnet dette til dem, fikk de vite senere, var norsk-amerikaner og familien hans var fra Oslo. Neste dag fant de arbeid i et annet hotell, men sjefen ville at de skulle bli litt brunere før de begynte. De lå dermed tre dager på stranden og stekte seg i solen før de begynte som servitriser på et hotell i Florida.

Dette var kun et lite utdrag fra fortellingen til Anne-Karin, og var en av flere vi lyttet til i kjelleren til kirken fra Nord-Dakota. Uke 7 skal vi tilbake og gjennomføre dybdeintervju av alle som fortalte historier under denne første fortellerkvelden. Intervjuene vil bli filmet og videoene vil etter hvert bli tilgjengelige på vår nettside www.memoar.no/migrasjon. 

Migrasjonsminner

Fortellerkvelden og den planlagte intervjudagen på Radøy er som tidligere nevnt en del av pilotfasen til et større, nasjonalt minnesamlingsprosjekt om migrasjonsminner. I den sammenheng er Landslaget i lokalhistorie og Memoar samarbeidspartnere. Vi arbeider nå med finansiering til prosjektet, og vi planlegger å gjennomføre femti lokale innsamlingsprosjekter i hele landet. Disse innsamlingene vil ligne på det vi har gjort, og skal gjøre, på Radøy. Altså at vi samarbeider med en lokal organisasjon om å organisere en fortellerkveld og deretter påfølgende dybdeintervjuer.

Innsamlingen kan skje på en av to måter. Det som vi kaller «Pakke 1» er at vi, Memoar, tar oss av intervjuene og etterarbeidet. Pakke 2, derimot, innebærer at vi gjennomfører et kurs i minnesamling sammen med samarbeidspartneren, og at de samler inn det muntlige kildematerialet. Alle historielag, museer, diasporaorganisasjoner m.m. er potensielle samarbeidspartnere. Vi ønsker historier om både utvandring og innvandring. Les mer her: www.migrasjonsminne.no.