Når ble klosteret på Utstein grunnlagt? Den gjengse oppfatningen er at kong Magnus IV Håkonsson som fikk tilnavnet Lagabøter, grunnla klosteret da han ble enekonge (1263 – 1280). Jan Hendrik Lexow og nylig Jørn Øyrehagen Sunde har fremført dette i velskrevne og lettleste verk, men ingen av dem har studert kildene. I “Utstein kloster og Klosterøys historie” har jeg vist at det er galt. Utstein kloster ble grunnlagt i 1164.
I dette foredraget som jeg har kalt “Lokalhistorisk lys over Utstein kloster”, vil jeg å vise hvorfor bl.a. Lexow og Sunde tar feil. Det kildene kan fortelle direkte, må forstås i lokal sammenheng. Kronologien spiller en rolle for klosterets funksjon i Stavanger bispedømme.
Utstein ligger på Klosterøy, en del av Mosterøy, og har en strategisk beliggenhet i Boknfjorden som en av Harald Hårfagres kongsgårder. Harald bodde etter slaget på Utstein og kontrollerte innseilingen til Boknafjorden og skipsleia nordover. I den nordre enden av leia ligger Avaldsnes der kongsgården Kormt voktet skipstrafikken mot sør. Utstein må ha vært en kongsgård med underliggende avslgårder og eiendommer helt til godset ble gitt kirken og klosteret grunnlagt.
Jeg vil ta opp for det første Utstein klosters jordegods. Deretter går jeg gjennom hovedtrekk i historiografien, der det eldre Olavsklosteret i Stavanger spiller en viktig rolle. Jeg diskuterer også påstanden om at kong Magnus IV skulle ha bodd på og grunnlagt Utstein kloster. Som konklusjon vil jeg se grunnleggelsen av Utstein kloster i en større sammenheng.
Klostergods i Rogaland
Da Utstein ble etablert som kloster, var det neppe andre gårdsbruk på Klosterøy. Kongsgården var i seg selv en generøs gave. Domenejorden var heleid. Driften representerte i seg selv et betydelig overskudd.
Asgaut Steinnes viste i en retrospektiv analyse av klostergods i Rogaland at Halsnøy kloster utenfor Bergen og Utstein eide hver sin del av et godskompleks som opprinnelig må ha vært samlet. I et område fra Håelva på Jæren til Mosterøys naboøy Åmøy i Boknfjorden delte klostrene Halsnøy og Utstein de fleste gårdene mellom seg.
Steinnes viste at godset med en gang ble delt i forholdet 2:1. Det skjedde ved at landskylda fra hver gård gikk med 1/3 til Utstein og 2/3 til Halsnøy. Dette viser én stor donasjon til begge klostrene på en gang fra én stor godseier.
Vi vet når godset ble gitt. Bergen Fundas fra ca. 1560 beskriver Bergens historie fra de eldste tider. Den opplyser at Erling Skakke grunnla Halsnøy kloster til ære for St. Augustin fordi sønnen, Magnus III Erlingsson, var blitt kronet. Bergen Fundas tidfester det til 1164, og donasjonen til begge klostrene må ha skjedd da.
Både Utstein og Halsnøy hadde annet jordegods. Selve Utstein ligger Mosterøy, på naboøya til Åmøy, mens tyngdepunktet til godset lå i de nærmeste bygdene nord og sør for Stavanger. Det tok Steinnes til inntekt for at disse jordeiendommene dreide seg om Olavsklosterets opprinnelige gods, som senere gikk over til og dannet hovedstammen i eiendomskomplekset til Utstein kloster.
Steinnes trodde altså at Olavsklosteret i Stavanger ble anlagt samtidig med Halsnøy. Hvorfor stolte han ikke på sitt eget resultat? Grunnen finner vi i eldre forskning.
Den tidlige klosterhistorien i Norge
Christian Christoph Andreas Lange, Norges andre riksarkivar etter Henrik Wergeland og en av grunnleggerne av den norske historiske skole, skrev De norske klostres historie. Verket kom i to utgaver og er et viktig referanseverk.
Lange hadde som metodisk prinsipp kun å regne grunnleggelsen av et kloster til like før dets eldste skriftlige belegg. Han ville heller ikke vurdere alderen på klosterdannelsene etter ruiner eller gjenstander. Med dette utgangspunktet samlet Lange klostrene etter ordenstilhørighet og innbyrdes alder.
De eldste klostrene i Norge tilhørte benediktinerordenen og var inspirert og grunnlagt av keltiske misjonærer. Ordenen utviklet seg til flere kongregasjoner. Flere engelske bispeseter ble grunnlagt av benediktinere, bl.a. Winchester, og klostrene fungerte som domkapitler. Benediktinerklosteret på Selja var Norges første bispesete. De fleste norske kvinneklostrene tilhørte denne ordenen.
Cistersienserklostrene sprang ut av en reformbevegelse som ikke sluttet seg til en benediktinsk kongregasjon, men fulgte Benedikts regel. I Norge ble ordenen introdusert av munker fra Fountains Abbey i Yorkshire som grunnla Lysekloster i Os utenfor Bergen i 1146. Klosteret ble etablert på en gård som biskop Sigurd av Bergen eide. Biskop Viljalm av Oslo var antakelig inspirert av kollegaen, for han etablerte cistercienserne på Hovedøya året etter. Dette klosteret var et datterkloster av Kirkstead Abbey i Lincolnshire, og det igjen var blitt grunnlagt fra Fountains Abbey. Munkeby kloster ikke langt fra Levanger ble grunnlagt fra Lysekloster og kommuniteten antakelig overført til Tautra da klosteret ble innviet i 1207.
Augustinerordenen og klostergrunnleggelsene
Den neste gruppen var augustinerklostrene som fulgte Augustins regel. Den har sin opprinnelse på 400-tallet da kirkefaderen Augustin var biskop av Hippo. Prestene ved bispesetet levde i et fellesskap. Augustinerne skilte seg dermed fra benediktinerne og cistercienserne ved at de var regulære kanniker, prestebrødre eller mendikanter, mens de to andre ordenene bestod av munker som ikke nødvendigvis var prestelærde.
Geistligheten ved domkirkene skulle fra gammel tid leve et minstemål av felles liv, men allerede på 800-tallet var det vanlig i det kristne Europa at hver enkelt kannik forvaltet sin del av fellesformuen, et prebende. Norge var misjonsmark uten domkirker, men stormenn eide kirker og holdt presteskap. De kristne kongene holdt noen av misjonsbiskopene som hirdbiskoper. Olav Kyrre satte i gang den første byggingen av bispekirker for hirdbiskopene i Selja, Bergen og Stavanger; Selja og Bergen fordi det allerede var valfart til disse stedene som begge hadde relikvier av St. Sunniva og St. Svithun.
I Norge henger etableringen av augustinerklostrene nøye sammen med organiseringen av kirkeprovinsen i 1152–53 og institusjonaliseringen av domkapitlene. Arne Odd Johnsen har betegnet perioden fra ca. 1160–1210 som en viktorinsk periode i norsk historie. Han sikter til innflytelsen som St. Victor i Paris, et konvent for regulære kanniker, hadde i Norge.
St. Victor ble etablert i 1108 som domkapittel for Notre Dame. Konventet ble sentrum for den kirkelige reformbevegelsen og moderkloster for den viktorinske kongregasjonen som Utstein tilhørte. Den berømte klosterskolen ble forløperen til Sorbonne universitetet. Flere norske geistlige studerte der, og tre ble erkebiskoper – Øystein Erlendsson, Eirik Ivarsson og Tore Gudmundsson den vikværske. Eirik Ivarsson var ikke bare student ved St. Victor, men nevntes i selve konventet som en av prestebrødrene (1144). Helgenbiskopen Torlak Torhallsson som grunnla det første augustinerklosteret på Island (1168), var også viktoriner. Det må ha vært langt flere studenter fra Norge ved St. Victor, men vi kjenner bare et fåtall. Jeg antar at de dannet grunnstammen i augustinerklostrene.
Erkebiskop Øystein Erlendsson var helt sentral i organiseringen av kirkeprovinsen. Han hadde vært kong Inge Krokryggs hirdprest og erkeprest i Konghelle. Her opprettet han klosteret Kastelle (1161) som ble lagt direkte under erkebiskopen i Nidaros til tross for at det lå i Oslo bispedømme. Helgeseter for domkapitlet i Nidaros nevnes første gang i 1163. Min tolkning er at også prestebrødrene i Konghelle tilhørte domkapitlet i Nidaros og skulle delta i valg av erkebiskop.
En tilsvarende parallell finner vi i Bergen der Jonskirken i selve byen tilhørte augustinerordenen og antakelig ble bruk av de residerende kannikene. Som allerede nevnt fikk erkebiskop Øystein også opprettet Halsnøy kloster da han kronet Magnus Erlingsson. Her kunne domkapitlets regulære kanniker leve et kontemplativt liv. Utstein kloster kom i samme kategori, noe som viser i klosterets segl med innskrift S’ CAPITULI … DE UTSTEIN (seglet til kapitlet på Utstein).
Bergen hadde intet domkapittel, men har man klave, får man ku, sier et ordtak. Selja var fremdeles bispesete, men da biskopen døde, fikk biskop Pål i Bergen overført Sunniva-relikviet ved en storstilt furtum sacrum. Et regulært bispesete fulgte med, og biskopene i Bergen krevde siden patronatsrett over Færøyene slik Selja tidligere hadde hatt.
Første gang Utstein kloster er omtalt i en skriftlig kilde, er i Arnbjørn av Heimnes’ (Hebnes) testamente, skrevet omkring 1280. Lange skrev derfor i klosterhistorien at Utstein kloster for augustinerkanniker ble grunnlagt noe før 1280. Det få har lagt merke til er at Lange i en fotnote anførte at Utstein kloster godt kunne være etablert samtidig med de andre augustinerklostrene i Norge, altså like etter at Øystein Erlendsson ble erkebiskop (1161).
Lange kjente ikke til at det også var et annet kloster i Stavanger bispedømme, Olavsklosteret. I 1899 ble den første kilden om det, et diplom fra 1236, utgitt i Erkebiskop Henrik Kalteisens kopibok. Utgiveren Alexander Bugge antok at Olavsklosteret tilhørte benediktinerordenen. Oppdagelsen førte til at flere kilder kunne knyttes til dette klosteret, kaste lys over lokale forhold og gi større forståelse av Stavanger bispedømme i middelalderen.
Olavsklosteret en forløper til Utstein?
Samtidig som Bugge sluttførte arbeidet med Henrik Kalteisens kopibog, skrev historikeren Ludvig Daae avhandlingenOm Stavanger stift i middelalderen. På de siste sidene omtalte han diplomet fra 1236.
Diplomet gjaldt erkebiskop Sigurd Eindridessons krav på å få dekket utgiftene, såkalt palliehjelp, til innvielsen av paven i Roma og overrekkelsen av verdighetstegnet, palliet. De norske erkebiskopene hadde krav på 1/8 av tienden fra hvert bispedømme til formålet. I de fleste bispedømmer tilsvarte det halve kirketienden, men i Stavanger var tienden delt i tre, og halve kirketienden gikk til domkapitlet. Erkebiskop Sigurd og biskop Askell av Stavanger var derfor blitt enige om at tilskuddet fra stiftet skulle være halvparten av kirketienden, beregnet til 30 mark sølv.
Avtalen krevde stadfesting av domkapitlet. I 1236 ble den bekreftet med segl fra erkebiskop Sigurd, biskop Askell av Stavanger, biskopen av Grønland, klostergeistlige og medlemmer av begge domkapitlene. Noen navn har bare en initial for fornavnet. Grønlandsbiskopen kalles bare N. Han het Nikolas og må være identisk med erkediakonen i Stavanger som hadde vært leder av domkapitlet og nettopp var blitt bispeviet. De øvrige kan ikke identifiseres.
Blant dem nevnes N abbate de sancto olauo apud Stavangream, altså abbed N ved St. Olav i Stavanger. Deretter fulgte E priore ad eadem loci, dvs. stedets prior E. ved samme [stift], til slutt tre navngitte kanniker fra erkesetet.
I 1295 feiret to augustinerbrødre fra Utstein messe i Olavsklosterets kirke. Daae foreslo at Olavsklosterets kommunitet hadde flyttet til Utstein som en videreføring av Olavsklosteret. Både abbed N og prior E tilhørte Olavsklosteret. Daae mente derfor Olavsklosteret var et augustinerkloster. Han foreslo at Olavsklosteret var grunnlagt av Stavanger-biskopen Eirik Ivarsson som var augustiner og ble biskop omkring 1170.
Det var Daaes argumenter Steinnes holdt seg til. Utsteins eiendomsforhold i senmiddelalderen viser at eiendommer fra Olavsklosteret var blitt overført. Bybrannen i Stavanger vinteren 1271–72 kan forklare at klosteret ikke fikk nye munker, mens de gjenværende gikk inn i Utstein kloster.
Det er likevel mer å si om Olavsklosteret.
Klosterskolen i Olavsklosteret
Historikeren Edvard Bull d.e. en kilde om Olavsklosteret i en beretning om St. Cuthberts undere:
En gutt av høy byrd, sannsynligvis Sola-ætten, gikk i prestelære ved et kloster i Stavanger. Gutten led av en sykdom som vedvarte gjennom syv år. I 1172 ble han frisk ved helgenens hjelp. Før han ble syk, hadde han vært i klosteret i fem år.
Klosteret må altså ha virket som skole i minst tolv år før 1172, og være grunnlagt før 1160. Olavsklosteret kunne ikke være et augustinerkloster, for ingen slike fantes i Norge før Øystein Erlendsson ble erkebiskop. A.W. Brøgger og Oluf Kolsrud sluttet seg til Bulls synspunkter. De mente klosteret var et benediktinerkloster fordi ordenen stod sterkt i Stavanger stifts moderkirke, Winchester.
Det er likevel en mulighet for at Olavsklosteret var et cistercienserkloster. Kan vi bestemme ordenstilhørigheten nærmere? Et brev fra pave Alexander III til erkebiskop Øystein og biskop Åmund av Stavanger gir svar. Biskop Åmund hadde gått av og var forstander i Olavsklosteret da brevet ble skrevet. Det kan dateres til 1171.
Pavebrevet gjaldt munken Nikolas fra Estland som befant seg i klosteret. Paven uttrykte ønske om at han fulgte sin landsmann, den for datiden kjente biskop Fulko, slik at de begge kunne forkynne evangeliet blant sitt folk. Den danske kongen Valdemar den store stod bak henvendelsen. Han førte korstog mot Balticum for å kristne esterne. Biskop Fulko og munken Nikolas tilhørte de første konvertittene fra Estland og stod høyt i kurs som misjonærer fordi de kjente lokale sedvaner og kunne språket.
Nikolas fra Estland kaltes munk (monachus). Både benediktinere og cisterciensere var munker og ikke nødvendigvis presteviet. Nå vet vi at biskop Fulko var benediktiner. Den mest nærliggende slutningen er at også hans landsmann i Olavsklosteret var benediktiner. Hvis han hadde vært cistercienser, ville det vært mer naturlig at han hadde oppholdt seg i Lyse kloster.
Vi kan dermed fastslå at Olavsklosteret tilhørte benediktinerordenen. Teorien om at Olavsklosteret ble opprettet av biskop Reinald av Stavanger står fremdeles sterkt. Intet kan rokke ved at han var den første biskopen i bispedømmet, men det hadde vært misjonsbiskoper i landet senest fra 900-tallet, uten spesiell tilknytning til en kirke. Når man studerer kildene om Olavsklosteret og dens kirke under ett og setter dem inn i en historisk sammenheng, ligger en slutning nær: Olavsklosteret var opprinnelig et regulært domkapittel for bispekirken i Stavanger.
Olav Kyrre er kjent for å ha begynt å bygge bispekirker. Det gjaldt Kristkirken i Bergen, Selja og sannsynligvis den nåværende domkirken i Stavanger. Den er bygd som en bispekirke, basilica, men mangler tverrskipene som er typiske for en domkirke. Både Gerhard Fischer og Christopher Hohler mente den var ferdigstilt rundt 1100. Det er ikke utelukket at Olavsklosteret er omtrent like gammelt.
Magnus IV Lagabøter og Ryfylke
Jeg har oppholdt meg lenge ved Olavsklosteret, men det gjenstår å tilbakevise at kong Magnus IV bodde på Utstein og grunnla klosteret. Magnus Håkonsson var 19 år i 1257 da hans eldre bror døde, og han ble farens samkonge. Han fikk ansvar for leidangen i Ryfylke. Ingen steder i landet lå skipreidene så tett som nettopp her. Det er ikke kildebelegg for at Magnus oppholdt seg i Stavanger før vinteren 1260-61. Sommeren 1261 giftet han seg med Ingeborg Eriksdatter av Danmark, og fram til jul bodde de i Stavanger.
Først våren 1263 dro Magnus på nytt til Stavanger. Denne gangen dro han alene mens dronning Ingeborg og deres 1 år gamle sønn Olav var igjen i Bergen. Grunnen var åpenbar: Håkon Håkonsson forberedte et felttog mot Skottland. Magnus fikk mye bistand fra lendmannen Bård på Hesby på Finnøy som var en av kong Håkons fremste menn og selv dro i felten. Kong Magnus satt i Bergen mens felttoget pågikk. Bård på Hesby falt i strid, og gamle kong Håkon døde på Orknøyene.
Ingen kilder underbygger at Magnus bodde på Utstein mens han oppholdt seg i Stavanger, slik det har vært påstått. Lexows gjetning var til dels basert på at Utstein kloster ikke er nevnt blant Håkon Håkonssons gode gjerninger. Men Utstein er heller ikke tilgodesett i Magnus IV Lagabøters testamente 1271. Han var en svært gavmild konge, og hans øvrige generøse donasjoner er godt dokumentert. I likhet med faren var han begeistret for fransiskanerne. Deres kirke i Bergen mottok 700 mark sølv til gjenreising etter en brann og han valgte selv å bli gravlagt foran kirkens høyalter.
Hvor bodde kong Magnus i Stavanger-årene hvis han ikke bodde på Utstein? Håkon Håkonssons saga sier uttrykkelig at kong Magnus dro til og var i Stavanger. Sagaen forteller til og med at da erkebiskopen (Einar Smjorbak) ble invitert til kong Magnus bryllup sommeren 1261, seilte han østfra “på skipet til kong Magnus og inn til Stavanger. … Der var de begge to hele sommeren og holdt bord sammen.”De må ha holdt til i selve Stavanger. Erkebiskopen bodde selvfølgelig hos den lokale biskopen, men kong Magnus bodde antakelig på Kongsgård like i nærheten. Den ble senere Stavangers katedralskole.
Mendikantene i det trettende århundre
Augustinerordenen er stadig aktuell. Den nye paven, Leo XIV, er augustiner. Han var i flere år (2001–2013) ordenens øverste leder med tittel av prior. Det ga gode forutsetninger for å lede Vatikanets arbeid med å utpeke prester til å bli biskoper.
Å etablere et augustinerkloster var derimot helt umoderne på Magnus Lagabøters tid. I det trettende århundre var det to nye ordener som dominerte: fransiskanere og dominikanere. Det eneste de hadde felles med augustinerne, var at også de var mendikanter og altså presteviet. De levde derimot ikke i klostre med klausur, slik Utstein kloster har, men i konvent. De ble ofte kalt tiggermunker.
Inspirasjonen til fransiskanerordenen kom fra en av middelalderens mest kjente helgener, Frans av Assissi. En annen orden som kom til i 1216, var dominikanerne, en betegnelse de fikk etter grunnleggeren St. Dominicus. Deres egentlige navn var predikebrødrene (ordines praedicatorum). I Norge kaltes fransiskanerne og dominikanerne ofte hhv. gråbrødre og svartbrødre etter fargen på ordensdrakten.
De to ordenene etablerte seg alltid i bysamfunn fordi de var avhengige av et visst befolkningsgrunnlag og en kirke tilknyttet ordenen. Skriftemålet var særlig viktig fordi ingen fikk absolusjon og del i saligheten uten anger og bot. Det var stort sett slike bøter som tiggermunkene levde av, men alle skriftemål måtte foregå i en kirke. Det begrenset etableringen.
Dominikanerne nådde stor utbredelse i Norge og hadde konventer i Nidaros, Bergen, Oslo og Hamar. Fransiskanerne hadde fra 1250 konventer i Konghelle, Tønsberg og Bergen, noe senere nevnes Marstrand og Oslo.
Mellom tiggermunkene og det ordinære presteskapet var det konflikt. Den viktigste årsaken var at de fikk inntekter gjennom å tilby befolkningen geistlige tjenester, særlig i form av skriftemål. Boten for å få absolusjon ble ofte utmålt som avlatsbrev fremfor bønner eller pilegrimsreiser.
Tiggerordenene etablerte seg så vidt vites ikke i Stavanger. Det har vært forklart med at Stavanger var en så liten by at det ikke var råd for noen av ordenene å brødfø seg der. Det kan ikke være hele sannheten, ettersom de fantes både i Hamar og Marstrand. Derimot kan det ha sammenheng med Stavanger-privilegiet, som ga biskopen stor makt og myndighet over grunnarealene.
Likevel – i kongehuset var både dominikanere og fransiskanere velsett, og det er merkelig at Magnus Lagabøter ikke tilgodeså for eksempel fransiskanerne med en kirke i Stavanger dersom ordenen var så viktig for ham.
Etableringen av Utstein kloster
Vi har funnet at Olavsklosteret tilhørte benediktinerordenen og hadde en velfungerende klosterskole rundt 1150. Det kan ikke ha fått et fundasjonsgods samtidig som Halsnøy, slik Steinnes foreslo.
Et argument for at Utstein ble grunnlagt samtidig med Halsnøy er døpefonten med palmettmotiver i klosterkirken. To tilsvarende døpefonter finnes i Kvitsøy og Bore kirke. Alle er utført av “Bore-mesteren” i siste halvdel av 1100-tallet. Det har vært foreslått at døpefonten ble flyttet til Utstein kloster fra en eldre kirke på 1200-tallet, men det ville kreve enormt mye kraft. Langt enklere var det å dekorere døpefonten på stedet.
Et tredje funn er Birger Lindangers lokalhistorien for Rennesøy. Han fant at Utstein kloster innkasserte 2/3 av landskylda som kom fra Erling Skakkes godsdonasjon på Sokn, naboøya til både Rennesøy og Åmøy, mens Halsnøy fikk 1/3. Lindanger undret seg over funnet som er en anomali i Olavsklosterets gods, men aksepterte i 1993 den rådende oppfatning.[26] I dag er han og jeg enige. Funnet underbygger at Utstein kloster ble opprettet samtidig som Halsnøy.
Eirik Ivarsson kan ikke ha vært prior for Olavsklosteret, men ettersom han ble biskop i Stavanger, senere erkebiskop, kan han ha vært den første prioren på Utstein.
Man kan likevel spørre hvordan det var mulig å opprette så mange klostre på relativt kort tid i en periode som vanligvis kalles “Borgerkrigene”. Etableringen av en egen kirkeprovins i 1152–53 er hovedforklaringen. I tillegg skjedde funderingen av augustinerklostrene i en periode der det bare var én konge, Inge krokrygg avløst av Magnus III Erlingsson. Kroningen av barnekongen og privilegeringen av kirken forklares gjerne med at Erling Skakke trengte kirkens støtte for å få sønnen på tronen. Erlings formynderstyre og Magnus IIIs første myndige år var en rolig periode. Det var ingen kongsemner i sikte, og formynderen kunne ta sjansen på nedrustning, bl.a. ved å opprette en kloster på kongsgården Utstein. Først etter birkebeinernes nederlag i slaget på Re (1177) dukket Sverre Sigurdsson opp som en reell utfordrer til kronen.
Det er uomtvistelig at Utstein hadde hånd om noen av Olavsklosterets eiendommer i senmiddelalderen. Men tilhørte alt unntatt klosterdomenet Olavsklosteret? Jeg finner det mer sannsynlig at de fleste klostereiendommene på Karmøy, Tysvær og ellers i Ryfylke hadde tilhørt kongsgården fordi de var viktige i forsvaret av landsdelen. Gårdene som betalte skatten utskyld på Jæren må være gammelt krongods, erobret og konfiskert av Harald Hårfagre etter slaget i Hafrsfjord.
Når ble eiendommene fra Olavsklosteret overført til Utstein? Bybrannen i Stavanger vinteren 1271–72 rammet antakelig klosteret. Klosterskolen måtte flytte; min gjetning er at Magnus Lagabøter ga Kongsgård til kirken; det var her Alexander Kiellands Lille Marius pugget latin. Klosterbygningene kan ha blitt skadet så sterkt at de regulære benediktinerkannikene måtte finne et midlertidig husvære på Utstein.
Det midlertidige ble permanent. Få år etter bybrannen fikk kirken i Norge vanskelige kår. Baronstyret under Eirik Magnus Magnussons kongedømme førte en kirkefiendtlig politikk. Det kan forklare at prestebrødre fra Utstein feiret messe i Olavskirken i disse årene.
Bybrannen gir også en bakgrunn til konflikten mellom domkapitlet og biskop Arne mot slutten av 1200-tallet. Olavskirken var et av stridsemnene. Domkirken feirer 900 års jubileum i år, men selve kirken stod ferdig ca. 25 år tidligere, mens Magnus Berrføtt var konge. Olavsklosteret kan ha utviklet seg fra et hus for prester som bistod misjonsbiskopene, men kan ikke være dedikert til St. Olav før andre halvdel av 1000-tallet.
