Detalj fra et kart fra 1646 som viser Nasafjellets sølvverk. Hans Philip Lybecker (tegning)
av Sigurd Lorentzen
Invasjonen i 1659
Året er 1659. Omtrent midt i august blir Sverige invadert av en hær fra Norge, en invasjon som, fra norsk side i det minste, ble regnet som en stor suksess, og som det fort gikk gjetord om i vide kretser, også i utlandet. Svenskene ble bokstavelig talt tatt på senga av en norsk styrke på omtrent ett hundre mann – i følge svenske kilder. Seieren var ærlig talt nokså lettkjøpt da svenskene bare var ubevæpnede sivilister. Det ble, så vidt man vet, ikke løsnet skudd og ingen ble skadet. Svenskene omtaler invasjonen som et røvertokt, og egentlig er det nok vanskelig å være uenig i det synspunktet.
Denne nokså kuriøse hendelsen satte plutselig et bortgjemt område nord i Norge på europakartet: Området innerst i en dyp nordlandsfjord. Det handler om Preben von Ahnens felttog til Nasa sølvgruver og ødeleggelsen av både gruvene og stedet Silbojokk. Dette er en litt popularisert historie om Nasa-felttoget, ispedd diverse sagn og sladder og mye ny viten om saken fra svenske arkiver.
Krigstid i Norden
Norge lå den gang dette skjedde under Danmark og med dansk konge, Fredrik den III. Da Sverige i 1657 under Karl X Gustav på nytt lå i krig med Danmark, ble også Norge automatisk part i saken. Man håpet nå på å kunne ta tilbake Jämtland og Herjedalen, men slik gikk det som kjent ikke.
Preben von Ahnen – lensherre i Nordlandene
Lensherre, også benevnt Landshøvding eller senere, Amtmand, «junker» Preben von Ahnen, ble i 1646 utnevnt som både sivil og militær sjef for «Nordlandene», Helgeland, Salten, Andøya og Tromsø, og ansvarlig for forsvaret mot svenskene her oppe. («Junker» var en tysk hedersbetegnelse han hadde med seg hjemmefra). Preben var av tysk adel og kom tidlig til Norge der han hadde arvet eiendommer, og i Norge ble han til sin død. På kongens befaling organiserte han en hærstyrke bestående av tre infanterikompanier, omtrent på 100-120 mann hver. Offiserer, utstyr og våpen hentet han fra garnisonen i Trøndelag.
Skansene i Saltdalen
Et av kompaniene ble en tid forlagt til Saltdalen der det også ble anlagt to skanser med kanonbevæpning i tilfelle et svensk angrep som man faktisk ventet seg. Rester av en av skansene er siden blitt påvist. Området «Skansen» på kommunesenteret i dalen, Rognan, er et minne om dette. Styrkene nordfra gjorde siden en tapper og vellykket innsats da Trøndelag ble gjenerobret fra svenskene og halvparten av svenskehæren frøs i hjel under retretten over Tydalsfjellene i januar 1719.
Petter Dass og konflikten med prestene
I «Nordlands Trompet» skriver Petter Dass om «Bodøens Strand» i «Saltens Lehns Beskrivelse»: «Der ser jeg en Præst og en adelig Mand…» Denne adelige mannen er Landshøvdingen, som i 1662 var omdøpt til Amtmand, Junker Preben von Ahnen. Presten hette Hans Lauritsen Blix. De to var bitre fiender, noe som Petter Dass tydeligvis hadde godt kjennskap til. Junkeren og prestens eiendommer grenset til hverandre og det ble det bråk av. Petter og Preben møttes aldri da Preben forlot embetet i 1669, samme år som Petter, 23 år gammel, kom med en jekt til Vefsen fra Bergen ferdig studert som prest. Hans første jobb var som huslærer.
Grenseforviklinger og sølvforekomster
Først i 1745 ble den endelige grensen mellom Norge og Sverige fastlagt. Samene i området ble bestukket av svenskene til å vitne falskt om hvor grensen tidligere var antatt å ligge. Nordmennene var samtidig blitt lurt til enighet om at samenes vitnemål skulle legges til grunn ettersom «de visste best!». Dermed kom et område hetende Nasafjell til å bli liggende på svensk side. Hvorfor dette var så viktig for svenskene var sølvforekomstene der. Gruvedrift var etablert allerede i 1635 under dronning Christina.
Nasafjell – Sveriges «Vestindia»
I 1657 var svenskekongen, Karl X Gustav, i pengeknipe på grunn av alle krigene han førte, og han så for seg at store fremtidige rikdommer skulle komme fra Nasa. Nasafjell skulle bli «Sveriges Vestindia!» Dette gikk ikke danskekongen hus forbi. Rikdommene, som nå kom til å tilfalle svenskene, ble ansett som ganske enorme, og ville kunne finansiere Sveriges krigføring «til evig tid!» trodde danskene. Gruven måtte ødelegges for enhver pris, og dette fikk junker Preben ordre om å sørge for. Man følte seg sikre på at svenskene drev gruven på norsk side av grensen, og at denne gruvedriften altså var en invasjon på norsk jord. Som sagt ble grensen endelig fastlagt først i 1745. Sannheten om rikdommene i Nasa viste seg snart å være en helt annen enn den danskekongen hadde forestilt seg, – akkurat slik svenskene også hadde trodd om Vestindia. Danmark/Norge fikk heller ikke mye rikdom ut av sitt engasjement der.
Samenes harde kår
Nasafjell lå mildt sagt avsides. Den svenske bergmesteren skrev: «…här å Nasafjäll är dock allt för barbariskt, eljest ligger det snart sagt uti världens yttersta vrå der føga annat hela året igenom synes än himlen och snöfjällen…». Sølvmalmen, som riktig nok var ganske rik, men blandet med mye bly, måtte fraktes til smeltehytten i Silbojokk der det kunne skaffes ved til rostingen. Dit var det nesten 5 mil i veiløst og vanskelig terreng. Denne transporten var det meningen at samene i området skulle utføre mot betaling i naturalia, det vil si for det meste brennevin, og noen betydningsløse privilegier.
Om vinteren var det kjørerein og pulk som ble brukt, om sommeren kløv. Det fortelles at samene, etter å ha hevet betalingen, tømte pulkene og stakk av så snart de var ute av syne. Fremdeles skal det være mulig å finne små hauger av sølvmalm omkring i terrenget. Mange delvis dokumenterte historier finnes det også om de barbariske straffemetodene som ble brukt mot dem som ble tatt for sabotasje eller ulydighet. Eksempelvis kunne en av straffemetodene om vinteren være å dra forbryteren i tau frem og tilbake mellom to hull i isen. Antakelig var man inspirert av marinens praksis med «kjølhaling». Ikke alle overlevde dette, da hullene kunne ligge langt fra hverandre. Mange historier finnes om drikkfeldighet, som skyldtes betalingen i brennevin, og som førte til at reindriften i området forfalt. Den svenske landshøvdingen, Stellan Möllner, sendte til og med en bekymringsmelding til svenskekongen om dette. Ganske mange samer dro over til Norge i denne tiden for å slippe unna pliktarbeid og harde skatter.
Nasa Sølvgruver viste seg fort å bli et pengesluk og aldeles ikke en «gullgruve» for svenskekongen. I alt ble det utvunnet, ifølge svenske opplysninger, 860 kilo sølv i årene fra 1635 til 1659. Bly var det mye mer av, hele 255 tonn!(?) Senere, da gruven ble gjenåpnet, fra 1670 til 1810, klarte man bare å utvinne ca.100 kilo sølv pluss blyet. Dette veide på ingen måte opp produksjonskostnadene. Danskekongen ville ha tjent grovt på å la svenskene drive gruven i ro og fred, med de økonomiske tap dette medførte, i stedet for å bekoste et dyrt felttog. Men junkeren hadde antagelig fått sine ordrer, og de ble utført.
Felttoget til Nasa
Man antar at felttoget ble gjort med det av hans kompanier som var stasjonert i Saltdalen, omtrent ett hundre mann, i følge svenske offisielle rapporter. De fleste var til fots. Utstyr og bevæpning vet man lite om annet enn at Junkeren, i følge svenskene, bar pistol. Han var antagelig til hest sammen med sine offiserer. Ellers var det fotfolk med glattborete flintlåsmusketter som bevæpning, kanskje også med utrangerte luntelåsbørser og selvfølgelig diverse stikk- og huggvåpen. Det var neppe den mest moderne utrustningen kongen hadde sendt opp hit.
Ruten de fulgte var sannsynligvis opp Evenesdal, gjennom skaret mellom Båtfjellet og Solvågtind, opp Junkerdalen, over nåværende riksgrense og videre inn i Sverige, først til Silbojokk der smeltehytten lå. Deretter til gruven i Nasa. Junkeren selv ledet felttoget. Returen gikk ned til Dunderlandsdal, over Saltfjellet og hjem.
Norske sagn sier at dette skal ha skjedd i februar 1658, antagelig fordi strabasene i villmarken midt på vinteren ville kaste ekstra stor glans over prestasjonen. Og glans ble det. Kongen jublet og Prebens stjerne steg. Nordlandene og Saltdalen kom på listen over heltemodig innsats og vellykket krigføring. Verkssjef Ægidius Otto ved Nasa Sølvverk skriver imidlertid i sin rapport til kongen at angrepet på Silbojokk kom den 15. august 1659, og på gruven i Nasa tre dager etter. Altså ikke i februar året før.
Plyndringen av Silbojokk og Nasa
Alt i Silbojokk som kunne ødelegges ble ødelagt. Ingen motstand ble ytt. Alt som kunne brenne ble brent ned, alt av verdi ranet og provianten som fantes der ble fordelt blant styrkene. Antagelig ble ingen drept, men to personer skal i følge et sagn ha blitt tatt som gisler. Hvor disse ble av sier sagnet ingenting om. Sannsynligvis ble de senere løslatt. Et annet sagn forteller at de ble tatt med til Norge og havnet i Saltdalen. Bortsett fra plyndringen og ødeleggelsene gikk det hele noenlunde fredelig for seg. Folk rømte naturlig nok da nordmennene kom. Presten på stedet skriver i sin rapport at kirken i Silbojokk også ble plyndret og brent ned på tross av at det var Guds Hus og hellig grunn. Han hadde prøvd å argumentere for å berge gudshuset, men ble truet av Junkeren personlig «med pistolen mot brystet» til å forlate kirken. Et sagn sier at kirkeklokken de stjal ble mistet på retretten under fløting over et vann. Hvis det er noe i dette sagnet ligger kanskje klokken der fremdeles. Et annet sagn forteller derimot at klokken kom fram og fremdeles skal finnes et sted i Saltdalen.
I Nasa var det bare et fåtall mennesker da nordmennene kom dit. Og de som var der tok beina fatt. Bare en som lå syk ble vitne til ødeleggelsene. Han tok seg senere til Silbojokk og avla rapport. Det som fantes av bygninger ble brent ned og gruvesjaktene forsøkt fylt igjen.
Heltemot og etterspill
Dette røvertoktet ble altså et symbol på norsk heltemot og militær dyktighet. En slik styrking av moralen var da også sårt tiltrengt i harde tider.
En kilde sier at som takk til saltdalingene, mange av soldatene kom nok fra dalen, skal Preben von Ahnen senere ha gitt penger og tillatelse til å bygge en kirke der. Et utskåret navnebrett er bevart og henger i dagens kirke på Rognan. Der står: «Velbürdig Lanshøfding Preben von Ahafn 1656», altså ble det laget tre år før felttoget. Hvis dette navnebrettet stammer fra denne kirken, så var den bygget allerede før felttoget. Petter Dass bekrefter delvis denne antakelsen. Han skriver i «Salten Lehns Beskrivelse» at saltdalingene ikke bare bygget kirken, men også bekostet byggingen. De lønnet til og med presten selv! Naturlig nok bærer en vei på Rognan junkerens navn.
Forsøk på gjenåpning av gruvene
Det ble senere forsøkt flere gjenåpninger av gruven i Nasa, og forsøkene ble skrudd av og på nesten helt fram til vår tid. De siste planene gikk ut på å frakte sølvmalmen med en transportbane over fjellet til jernbanen på norsk side, og videre til utskiping fra Mo i Rana. Den ryddede traseen der banen skulle gå synes godt i landskapet.
I privat eie finnes en gammel og litt primitivt utformet stangpasser omtrent en halv meter lang. Eieren fant den i terrenget like ved gruven. Den er fremdeles i operativ stand og er bare litt preget av rust. Hvor kirkeklokken skulle befinne seg vet man ingenting om. Kanskje er det en av Saltdalens godt bevarte hemmeligheter?
Myter om Junkerdalen
Det er en vanlig oppfatning at Junkerdalen er oppkalt etter «junkeren» som gikk her med sin hær. Dette er neppe sannsynlig. Det finnes to andre mulige og mye mer nærliggende forklaringer: I samisk religion fantes det en gud som hette «Junkar», og det går fram av folketellingen i 1801 at det bare var en fastboende familie i Junkerdal på det tidspunktet. Mannen skal ha hett Jonkas eller Junkas. En tømmerkoie sto her helt til for ca. 100 år siden. Den ble kalt «Jonkasstua» og finnes på et gammelt fotografi. Den er neppe heller oppkalt etter junkeren.
Spor i dag
I dag er det lite å se i Nasa bortsett fra noen steinmurer og gruvesjaktene som står gjerdet inn. Der Silbojokk lå ligger nå det meste under vann på grunn av vannkraftutbyggingen i området.
