Historielagsbevegelsen er tuftet på nasjonal og lokal identitet. Historielagenes spede begynnelse sammenfalt med en nasjonal-romantisk oppblomstring, og de eldste lagene vi har i dag er stiftet i tiåret rundt unionsoppløsningen. To ytterligere tidsrom har vært særlig fruktbare for historielags-etablering: Etterkrigstiden, og perioden etter den første avstemningen om EF-medlemskap i 1974. Sistnevnte omtales gjerne som starten på den moderne bevegelsen vi kjenner i dag.
Mye har naturlig nok endret seg siden Norge ga sitt første «nei» til EU, men mange av de som fortsatt engasjerer seg i lokalhistorie var del av den rød-grønne bølgen som løftet fram lokalsamfunnene og deres historie. Dette synes også om vi ser på styre-sammensettingen i landets historielag. Brønnøysundsregisteret avslører at styrene fortsatt domineres av den såkalte babyboomgenerasjonen. Selv om historielagene har stadig flere ledere og styremedlemmer som er født på 1970- og 1980-tallet, er det trygt å si at de fleste lokalhistorikere er født før «The End of History» — for å bruke statsviteren Francis Fukuyamas nokså barduse begrep.
Riktignok finnes det fortsatt noen som beviser at verken lokal- eller verdenshistorien så sin ende ved Sovjetunionens fall. Mange unge over hele landet vier fortsatt tiden sin til kulturvern. En av disse er Malin Heimholt. Den 30 år gamle odelsjenta er i dag nestleder i Drangedal historielag, men interessen for historie begynte allerede i barnsårene. Enten det har vært Romerriket, den britiske kongerekken eller historiske romaner, har det dypeste sett vært menneskers liv som har fascinert henne ved det historiske. Dette er også en viktig motivasjon for hennes engasjement i historie-laget.
— Hvert menneskes historie er jo kjær for dem, og når noen går bort tar vi i historielaget vare på minnene etter dem. Det er veldig fint å kunne være med på.
Lokalhistorie som samlingspunkt
I en tid der ensomhet og isolasjon i stadig større grad preger tidsånden, er kulturarven noe som samler folk på tvers av generasjoner. En som har tatt tak i det sosiale aspektet av historielagsbevegelsen er 30 år gamle Didrik Hansen fra Rakkestad. For to år siden meldte han seg inn i historielaget i hjembygda, etter å ha returnert fra et studieopphold i Oslo. Siden har han tatt steget inn i ansvarsroller — først som redaksjonsmedlem, og fra 2026 som styreleder. I denne nye rollen har han vært opptatt av å fremme historielagets aktiviteter som sosiale møteplasser for bygda.
— Vi har arrangert Midtsommer siden 1987. I år tok jeg direkte kontakt med småbarns-foreldre på min alder, og inviterte dem med fokus på å gjøre det hele til en hyggelig familiedag. Det kom over 150 stykker og vi har fått utrolig gode tilbakemeldinger.
Også innad i laget setter han anerkjennelse og den direkte kontakten i førersetet. Blant annet da de skulle hedre rakstingen Helga Eng — Norges første kvinnelige pedagog.
— I tillegg til å sende ut invitasjon til hele laget, ringte jeg direkte til 10-12 stykker jeg vet har jobbet hardt for å ivareta Engs minne. Det tok meg kanskje en kveld, men jeg merket at det betydde mye for de det gjaldt.
Det skrevne ord
Didrik er vel å merke ikke det eneste styre-medlemmet av yngre årgang i Rakkestad historielag. Tord Tutturen er året yngre enn sin sambygding, men er allerede en erfaren lokalhistoriker. Han publiserte sin første årbokartikkel som 22-åring i 2018, og har siden da bidratt med artikler for intet mindre enn fire historielag. Han har også mastergrad i historie, og har bidratt til fagfellevurderte internasjonale tidsskrift. Som historiker har det globale gått hånd i hånd med det lokale for rakstingen. De fagfellevurderte artiklene er skrevet om etableringen av økologisk jordbruk — et felt der fødekommunen Eidsberg var i førersetet på internasjonalt plan. Interessen for lokalhistorie oppsto også utenfor Norges grenser.
— Jeg dro til Sør-Afrika for å lære om min slektning Ludvig Field, som bodde der i 40 år. Så du kan si lokalhistorieinteressen min startet i Afrika.
Også for Thomas Gundersen Fredriksen har formidling vært viktig for hans lokal-historiske engasjement. Han har nettopp tred inn som leder av Hadsel historielag, men han har allerede lang fartstid fra styret og som redaktør for årboka Hofdasegl. Formidling er også en viktig del av arbeidshverdagen for nordlendingen. Han holder jevnlig lokalhistoriske foredrag, og jobber som frilansskribent. Han er i tillegg administrator for to historierelaterte Facebook-forum. Ett av disse omhandler krigshistorie i Nord-Norge, og har nærmere 11 000 medlemmer i skrivende stund.
— Jeg har nå alltid tenkt at sosiale medier kan og bør være mer enn bare middagsbilder.
Det gamle er fortsatt eldst
For andre er det nettopp det analoge og verneverdige som motiverer dem til å bruke tid på kulturvern. Tone Anne Tveiten fra Gransherad jobber som sykepleier, mens på fritiden engasjerer hun seg for gamle bygg og kulturtradisjoner. Deriblant driver hun aktivt med folkedans. Hun ble medlem av Gransherad historielag i 2025, og sitter nå som sekretær og styremedlem for laget.
— For meg handler det om å bevare og videreføre kulturarven vår til kommende generasjoner.
Flere føler det samme som henne om viktig-heten av å bevare kulturarv — både i jobb og frivillighet. Sigurd Lorvik Hansen er også en ivrig folkedanser, og sitter i styret til Snåsa historielag. I tillegg jobber han til daglig som med. Den 21 år gamle trønderen forteller at han opplever stor etterspørsel etter tradisjonelle håndverksprodukter. Han ser også at det finnes en ulmende interesse for lokalhistorie blant sine jevnaldrende, noe han tror bunner i en søken etter noe mer substansielt i en tid preget av overfladiske ting. For mange handler det nok bare om å bli bevisstgjort på mulighetene for å engasjere seg. Til alle medlokalhistorikere har han derfor følgende oppfordring:
— Vis dem hvor viktig dette faktisk er. Det handler jo om identiteten vår.
