Tekst: Svanhild Andersen og Steinar Nilsen
Lokal båtbygging
Sjøbåter har en uvurderlig betydning i sjøsamisk sammenheng, som i kyst- og fjordstrøk for øvrig. Helleristninger med båter som motiv illustrerer båters betydning så langt tilbake som man har spor etter menneskelig virksomhet langs kysten.
Det er kontinuitet i bruken av båter fra helleristningenes tid til i dag, selv om form og materiale har endret seg over tid. I dag er plastbåter vanligst også i sjøsamiske områder, men i de seinere år kan man se en økende interesse for tradisjonelle trebåter, og dermed også for båtbygging som en form for lokalt håndverk.
Det sjøsamiske senteret Mearrasiida i Porsanger ønsker å bidra til at lokal båtbygging videreføres, og dermed forblir en viktig del av sjøsamisk kultur. Senterets bidrag er prosjekter der det bygges og repareres spissbåter, eller spisser, som slike båter vanligvis kalles i Porsanger. Parallelt med dette arbeidet dokumenteres samiske termer for gamle seilbåter og andre tradisjonelle båter.
Sjøsamene var kyndige båtbyggere
Arkeologer mener at forskjellige båttyper ble brukt i Norden allerede i steinalderen, da det kan ha vært brukt skinnbåter. De eldste båtene som er funnet, er båter uthult av trestokker. Trebåter der båtbordene kunne sys eller klinkes sammen, står for en nyere båttype.
I vikingtid ble også seileteknikk viktig for utforming av nye båttyper. Vikingskipene ble utstyrt med kjøl og seil, og disse skipene ble kjent som gode sjøbåter.
Samer og skandinaver samarbeidet om båtbygging. Snorre Sturlason forteller i sine sagaer at da Sigurd Slembe en gang overvintret ved Tjeldsund ved Hinnøya, lot han samene inne i fjordene bygge to skip. Det opplyses at disse båtene var sydd med sener, og at de var store hurtigseilende skip som kunne ros av 24 mann.
På 1500- og 1600-tallet er det dokumentert at samene var viktige jektebyggere, nevnt blant annet i Nordlands Trompet av Petter Dass. Jekter var fraktebåter som blant annet ble brukt til å frakte tørrfisk fra Nord-Norge til Trondheim og Bergen.
Eilert Sundt nevner i 1865 at det var flere kjente samiske båtbyggere. En same fra Sør-Reisa skal ha vært så flink at man foretrakk hans båter framfor ranabåtene. Sundt nevnte det for en båtbygger i Rana, som svarte: «Finnen – naar han bliver hag (kunstfærdig), da bliver han udmærket».
Ifølge Sundt ble det bygd havbåter i fjordbunnene i Finnmark på 1800-tallet, mest mindre båter, mens større båter helst ble kjøpt fra Salten og Rana. Havbåtene var utelukkende av «den nordlandske form».
I Troms og Finnmark ble det etter hvert mindre båtbygging utover 1800-tallet, ettersom det ble mangel på velegnet tømmer i skogene. Samer og kvener i Porsanger bygde imidlertid både sjø- og elvebåter helt fram mot 1950- eller 1960-tallet. For elvebåtbygging var bruk av lokal kunnskap nesten uunngåelig også langt fram mot nyere tid, blant annet fordi man tok hensyn til hver av de store elvenes egenart.
Også etter at det ble vanlig å kjøpe båter, var det mange som ikke hadde råd til det, og så seg nødt til selv å bygge båt. Man slo seg gjerne sammen med en som kunne båtbyggerfaget, og fikk på den måten bygd egne båter. Dette var vanlig i Porsanger i hvert fall til ut på 1950-tallet.
Behovet for båter var for øvrig svært stort etter 2. verdenskrig, da også båtene ble ødelagt i den tyske okkupasjonsmaktens bruk av den brente jords taktikk. I en nøysom etterkrigsøkonomi var også reparasjon av båter en nødvendighet. Dette bidro også til at kunnskapen om båter og båtbygging ble vedlikeholdt.
Fra 1980-tallet har man tatt opp igjen tradisjonen med å bygge trebåter i Porsanger, og det har sporadisk vært bygd noen sjøbåter og elvebåter.
Noen sjøbåttyper og samisk båtterminologi
Historisk har nordlandsbåten dominert i hele Nord-Norge helt fram til første halvdel av 1900-tallet. I samiske dialekter i Finnmark synes gárbbis å være den mest dekkende samlebetegnelsen for nordlandsbåt. Ordet har noe varierende betydning i forskjellige dialekter, og skal komme av finsk karvas – «liten båt».
I Lyngen brukes ordet geaksu, egentlig kjekse (færing), antakelig nå i noenlunde samme betydning som gárbbis. Så nordlandsbåt på nordsamisk kan tilsvare geaksu/gárbbis. Det er en del variasjon i ordenes betydning, og ordet gárbbisbrukes i noen dialekter om innlandsbåter som ikke er nordlandsbåter.
I indre deler av Varanger og Tana har det også vært brukt en lokal liten robåttype fram til 1950-tallet, med samisk betegnelse báska. Den er grunnere enn spissbåter og nordlandsbåter. Det samiske ordet skal ha gitt opphav til finsk paaskiog reisadialektens baaski. Sistnevnte er en flatbunnet, kasseaktig elvebåt.
I Porsanger kjenner noen til den samiske båtbetegnelsen báškken, som skal bety en liten båt. Noen presiserer at det skal være et navn på en sjekte, altså en mer flatbunnet båt. Lignende båter som basker i Varanger og Tana skal ha vært brukt i vannene i Porsanger, men betegnelsen báska ser ikke ut til å være kjent der. Det er mulig at báškken egentlig er en betegnelse på innlandsbåter brukt i Porsanger.
Spissbåt – en vanlig båt som er i ferd med å forsvinne
Spissbåt, eller spisse, som synes å være den vanligste benevnelsen i hvert fall i Finnmark, er en nyere båttype enn nordlandsbåten. En nordsamisk betegnelse for den er spissá.
Spissbåten ble utviklet fra slutten av 1800-tallet, særlig i Møre og i Nordland. Motoriserte fiskebåter ble stadig mer vanlige, og skapte behov for en lettbåt for å ro til og fra større båter på havna.
Spissa var lettere å manøvrere enn nordlandsbåten, og den var kraftigere og stødigere enn jolla. Dessuten var den rimelig, sammenlignet med den på noen måter mer avanserte nordlandsbåten. Den ble også brukt til hjemmefiske og i det hele tatt til alle typer ærend på fjordene og andre kystnære områder.
Hartvig Johansen fra Porsanger skriver i et blogginnlegg på Meron.no:
«Mang en Porsangergutt har gjort sitt yrkesvalg ombord i spissa, og er blitt fisker. Det var ganske vanlig på tidlig 1950-tallet at ungguttan rodde fiske i lag med slektninger eller brødre. … Her var spissa helt suveren som fiskebåt for ungguttan. Lett å ro, og kunne tåle opp mot 350–400 kg. Noen av spissene var også utrustet med et lite seil, kalt trehuk, som de flest av gutten hadde fått grundig innføring i, “hvordan seile trygt”. Og om det ble overnatting ute kunne også seilet brukes som ly mot vind eller regn.
Spissa var ikke større eller tyngre enn at to–tre klarte å handtere båten i de aller fleste situasjoner. I begynnelsen av 1950-årene gjorde påhengsmotoren sitt inntog også i Porsanger. Det var begynnelsen på en ny epoke blant fjordfolket. Alt ble plutselig så lettvint. Men spissa måtte gjennom en aldri så liten ombygging. Akterstavnen måtte ofres til fordel for en liten trekant for å feste påhengsmotoren fast i. Det var sannsynligvis forløperen til dagens speilbåt.
For noen var det å fjerne akterstevnen det samme som å rasere hele spissa. Mange valgte derfor å lage en anordning ved siden av akterstevnen, som jo også fungerte bra. Spissa taklet påhengsmotoren godt, men motoren måtte ikke være for stor. Da grov den akterenden ned, og spissa “satte” seg bare, og det ble lite framdrift. Men etter hvert gjorde også innenbordsmotoren sitt inntog i spissaflåten, og atter måtte spissa gjennom en ombygging.»
Avslutningsvis bemerker Johansen at «vår alles kjære spissa har stått han av, og overlevd alle samfunnsendringer. Nå er den i ferd med å bli en prydbåt i støa, og det er den vel unt». Men er det kanskje fortsatt liv laga for spissa i Porsanger?
Ny giv for trebåter i Porsanger
Spissbåter er fortsatt i bruk i Porsanger, men det er nå et fåtall av dem. Og båtbyggere er enda sjeldnere. Derfor er det særlig verdifullt at Hans O. Hansen fra Gåradak i Porsanger viderefører sin båtbyggerkompetanse.
Han livnærer seg som snekker og gårdbruker, i tillegg til fiske og bærplukking for eget bruk – med andre ord en tradisjonell levemåte langs Porsangerfjorden. Fra han var guttunge og var med faren og fisket på fjorden, har han hatt stor interesse for båter.
Som ung voksen begynte han å utforske båtbyggerkunsten, og har etter hvert bygd både nordlandsbåter og spisser. I dag er han en av få i Porsanger, kanskje den eneste, som kan bygge tradisjonelle sjøbåter.
Ved Mearrasiida har han i et første båtprosjekt bygget to spissbåter og reparert flere, og i det andre båtprosjektet som foregår nå, har han med seg en lærling.
Ove Stødle, som er en etablert samisk håndverksutøver – duojár på samisk – og som allerede i mange år har laget blant annet sølvsmykker for salg, ønsker å lære seg å bygge tradisjonsbåter. Han er nå godt i gang med å bygge sin første spissbåt, med Hans O. Hansen som læremester. Dette er et svært viktig bidrag til å bevare båtbyggerkunsten som en del av sjøsamisk kultur.
Det er også interesse for bygging av tradisjonelle elvebåter i Porsanger, og Porsanger Museum arrangerte i fjor et omfattende kurs i bygging av elvebåter. Der deltok flere kvener.
Samlet sett er fornyet interesse for tradisjonelle sjø- og elvebåter en berikelse for et flerkulturelt område som Porsanger er, med både samisk, kvensk og norsk befolkning gjennom lang tid.
Finansiering av nevnte prosjekter
Sametinget har finansiert terminologiprosjektet og det første båtbyggerprosjektet, som også fikk støtte fra Fylkesmannen i Finnmark gjennom ordningen Utvalgt kulturlandskap i Finnmark.
Båtbyggerprosjektet med lærling er finansiert av Forbundet KYSTEN, i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB.
KILDER
Eldjarn, Gunnar og Jon Godal (1990): Nordlandsbåten og Åfjordsbåten. Bind 4: System og oversyn. Båtstikka d/a, Rissa. Hanssen, Einar Richter (1986):
Porsanger bygdebok . Bind 1. Porsanger kommune. Mathisen Mariann, Mia Krogh og Kjersti Schanche (red. 2010): Sa-miske båter og båtbygging. Se-minarrapport fra båtseminarene Gratangen 2007 og Varanger-botn 2008. Várjjat Sámi Musea Čállosat/ Varanger Samiske Mu-seums Skrifter nr. 6.
Mathisen, Mariann og Arne- Terje Sæther (2018): Nordlandsbåt og draug – en felles kulturarv. KASAVI/Båt &Bilde, Tromsø. Mikalsen, Ulf (2006): Trebåtbygging. Bygging av spissbåt i Rana. Historikk og byggeteknikk. BÅT-BYGGERENs FORLAG. Sundt, Eilert: Nordlandsbaaden.
Særskrift av Folkevennen 1865. Christiania 1965. Mearrasiida: Innsamlet materiale, inkludert samisk båt-terminologi.
Denne artikkelen stod på trykk i Lokalhistorisk magasin 03/2019.
