Arne viser rundt i Helveteshola. For 80 år siden var han på samme sted som Gestapo-fange.
Skrevet av David Ulgnes
Det var i januar 1945 at Arne Eilertsen, tolv år gammel, ble hentet fra skolen av to norske politimenn. Destinasjonen var Arkivet, Gestapos beryktede hovedkvarter på Sørlandet. To år tidligere hadde hans far også vært innom samme bygg, hvor han undergikk grov tortur. Men hvordan kom det seg at Arne havnet i den samme grusomme situasjonen som faren?
Flukt
Den 9. april 1940 bodde Arne på Tordenskiolds gate i Kristiansand. Selv om det er mer enn 80 år siden, husker han fremdeles godt hva som skjedde på invasjonsdagen: «Vi ble vekket i femtiden, og fikk høre at det var krig.» Da han ble vekket holdt tyskerne på å kjempe seg forbi festningene som voktet Kristiansands havn. Det var krigsskip i bukten, og flere bombefly raste over byen. For de fleste gjaldt det å flykte så fort som mulig. Deres nabo, som var vognfører, lot Arne og hans familie evakuere sammen med ham. «Vi satte oss på lasteplanet, mens bestemor satt foran.» Rett før de skulle kjøre, innså vognføreren at han hadde glemt noe viktig. Han løp tilbake inn i huset sitt, og i det øyeblikket traff en granat «Slottet», det store bygget i enden av handlegaten. En splint fra granaten traff bilen nøyaktig der hvor føreren nettopp hadde sittet; ved å løpe inn i huset igjen beholdt han livet sitt. Til tross for dette, fungerte fremdeles bilen da vognføreren kom ut igjen, og Arne fikk sitte på til de kunne komme seg til sikkerhet. Kristiansand ble hardt rammet under invasjonen, og byen forble en spøkelsesby i flere måneder – det var ikke før sommeren at Arne og familien kunne vende trygt tilbake.
Okkupasjonens hverdag
Byen Arne vendte tilbake til skulle vise seg å være svært forskjellig fra den han tidligere kjente. Okkupasjonen preget store deler av hverdagen. Rasjonering hadde blitt innført allerede før krigen begynte, men ble videre strammet inn i 1941, noe som førte til matmangel for mange. Køer ble en omfattende del av hverdagen, og Arne husker en gang han måtte stå i kø i flere timer for noen skarve makrell. Et typisk måltid besto av kålrot, skåret med sag da den alltid var frossen, stekt i tran. Arne kunne se at spesielt moren slet med matmangelen, og derfor begynte han, som mange andre små gutter på hans alder, å stjele mat fra okkupasjonsmakten for å få dekket kaloribehovet.
«Matorging»
Til å begynne med stjal Arne og en gjeng gutter hermetikk fra tyske lagre som lå på Gartnerløkka, nær der Arne bodde. Blant de lokale ble dette kalt «orging», etter å organisere. Arne var minst, så han klatret ned i kjelleren gjennom et vindu for å hente hermetikken mens de andre guttene holdt utkikk. «Det gikk en slags sport i å stjele fra tyskerne», forteller Arne. En gang oppdaget noen tyske vakter guttene mens de var midt i et tyveri. De andre guttene rømte, mens Arne ble fersket i kjelleren. Han fikk en streng advarsel fra vaktene, men fikk gå hjem etterpå.
Etter at han ble tatt bestemte Arne seg for å ligge lavt en stund. Likevel var behovet for mat alltid stort, og etter noen uker bestemte han seg for å stjele igjen. Denne gangen stjal han vin fra tyskerne, som han solgte til de voksne i gaten hans. Med de pengene kjøpte han sardiner, som han byttet til tobakk fra de samme tyskerne. Tyskerne skjønte ikke at de ble lurt, og at tobakken ble benyttet i byttehandel. Derimot ble Arne tatt en gang til. Nok en gang fikk han en streng advarsel fra vaktene, men tilsynelatende skjedde ingenting.
Han visste ikke det da, men de to varslene skulle vise seg å få store konsekvenser senere.
Irgens Olsen
Arnes pappa, Irgens Joachim Olsen, ble født 6. juni 1912 i Kristiansand. Arnes foreldre var skilt, og han hadde ingen kontakt med faren i perioden 1940-45. Til tross for dette skulle de få flere felles opplevelser under krigen. Irgens arbeidet som frisør, og etter invasjonen nektet han å klippe tyskere. Arne har fremdeles i sitt personlige arkiv en kopi av et brev fra lensmannen, der han ber om Irgens muligens ville vurdere å klippe soldatene etter stengetid. I 1941 ble Irgens med i Lumber -gruppa, en kommunistisk gruppe i Evje. Det samme året hadde alle radioapparater (unntatt de som tilhørte NS-medlemmer) blitt inndratt. Derfor var det stor etterspørsel etter usensurerte nyheter om krigen, som førte til at flere illegale aviser ble stiftet. Irgens delte ut avisen Frihet, en lokalavis som hadde koblinger til den kommunistiske avisen Friheten i Oslo. Han var også aktiv i å planlegge sabotasjeaksjoner mot okkupasjons- makten. I 1942 ble gruppen rullet opp, og Irgens ble arrestert 7. september av tre gestapister.
I en rapport fra Gestapo i Kristiansand til Berlin står det at de arresterte ble funnet med «4 Radioapparate, 4 Militärgewehre, 13 Militärpistolen», samt tilhørende ammunisjon – det var lite tvil om at de arresterte ville få en streng straff. Arne fikk vite at faren var arrestert mens han var på skolen. Han visste ingenting om hans illegale arbeid, og arrestasjonen kom som et sjokk. Dette var det første steg i en lang og hard reise som for Irgens skulle vare resten av krigen. Etter noen lengre forhør der han ble anklagd for å være Moskva-kommunist, ble Irgens den 9. september fraktet til Kristiansand Kretsfengsel, hvor han satt i omkring en måned. Mens han satt på Kretsfengselet, var han innom Arkivet, hovedkvarteret for Gestapo på Sørlandet. På den tiden kunne han ikke vite at sønnen hans ville også en dag komme innom det samme bygget.
På Arkivet ble Irgens utsatt for grov tortur, blant annet av den beryktede norske Gestapisten Ole Wehus. Likevel greide ikke Wehus å få noe ut av Irgens, og han bestemte at det ikke var noe poeng i å fortsette med torturen noe lenger. Wehus mente Irgens «skulle jo bare ganske enkelt henges opp i den første og beste løktestolpe.» Etter å ha vært i kretsfengselet ble Irgens fraktet til Grini i Oslo, som var den største fangeleiren i Norge. På Grini var det ofte appell, hvor alle fangene måtte stå i rekke uansett værforhold, for å bli telt. Ofte, under appell, ble fanger utvalgt for å bli fraktet til leirer på kontinentet, der de visste at forholdene var betydelig verre.
I januar 1943 ble Irgens valgt ut, og han ble brakt til Tyskland. Etter en lang reise var han framme i Sachsenhausen, en av de eldste og mest notoriske konsentrasjonsleirene i Nazi-imperiet. I Sachsenhausen ble de fleste fangene sendt til utekommandoer, der de arbeidet i tysk krigsindustri som slavearbeidere. Etterhvert ble Irgens fraktet til Natzweiler-Struthof i Frankrike som Nacht und Nebel (NN) fange, en betegnelse som betød at nazistene ønsket at han skulle forsvinne uten spor. Der arbeidet han i et steinbrudd under ekstremt harde forhold. Etter frigjøringen av Frankrike som følge av D-dagen, ble leiren evakuert, og alle fangene måtte på dødsmarsj til det tyske innlandet. Til slutt kom Irgens fram til Dachau, som lå flere hundre kilometer unna. Der skulle han bli til våren 1945, da han, sammen med de andre skandinaviske fangene, ble evakuert til Neuengamme.
Forholdene i Neuengamme viste seg imidlertid å være enda verre. Da de ankom lå det likhauger utenfor brakkene, og leiren var overfylt. Til slutt ble fangene evakuert med De Hvite Bussene til Sverige, hvor de fikk behandling og pleie. Irgens ankom endelig Norge den 8. juni 1945, bare en dag etter Arnes fødselsdag og to dager etter hans egen. Det var på mange måter vanskelig for Irgens å tilpasse seg til freden. De grusomme opplevelsene fra krigsperioden var vanskelig å dele med andre, og han holdt mye for seg selv. Likevel gjorde felleserfaringer fra krigsperioden at han og Arne ble godt kjent etterhvert. Derimot ble ikke Irgens gammel, og han døde i en alder av 59. Primærkilder eksisterer som bekrefter at Irgens var innom sykestuen både i Sachsenhausen og Dachau, og det var trolig varige mén fra krigen som gjorde at han døde tidlig.
Oppdagelse i skogen
I okkupasjonsperioden var det ikke lett å finne trygge steder hvor gutter kunne leke uten å bli sett av vakter. Det eneste stedet hvor Arne og vennene hans kunne leke fritt var på Baneheia, nærmere Tinnheia. I januar 1945 var Arne og tre andre gutter i det området ute i skogen. Der fant de en steinrøys, og nysgjerrige som de var, bestemte de seg for å utforske den nærmere. Under den fant de en hule, og i hulen fant de en provisorisk hytte. Guttene forsto med en gang at dette var viktig, og de ble enige om å ikke fortelle noen om det. Det skulle senere vise seg at guttene hadde oppdaget Helveteshola, et hemmelig skjulested for motstands- mennene i Kristiansand.
Arrestert på skolen
Det var to uker etter oppdagelsen at Arne ble arrestert på skolen. Det viste seg at en NS-mann hadde overhørt en samtale der en av guttene nevnte hulen på en fest. Han bestemte seg for å anmelde dem, og ikke lenge etter ble Arne hentet av politiet. Etter arrestasjonen ble guttene tvunget til å vise hvor Helveteshola lå. Deretter ble de andre guttene løslatt, mens Arne ble kjørt videre til Arkivet, hvor Irgens hadde sittet før ham. Som 12-åring var han den yngste som måtte innom Arkivet under krigen. Da han kom frem til Arkivet, ble han forhørt av SS-Oberscharführer Gromann. På Gromanns skrivebord lå dokumenter om som omhandlet de to gangene Arne var blitt tatt for mattyveri. Dessuten var Gromann klar over at faren var motstandsmann, og det var trolig dette som førte til at kun Arne, og ikke de andre, ble fengslet.
Fengslet i tredje etasje
Etter at forhøret var avsluttet ble Arne satt på en liten isolasjonscelle i tredje etasje. Rommet var uten vinduer, og Arne visste ikke om det var dag eller natt. Mens han satt fengslet kunne han høre skrik fra kjelleren, hvor Gestapistene tortur- erte andre fanger. I slike grusomme forhold satt Arne i flere døgn, uten noen å prate med – «i våre dager vil vi nok kalle det psykisk terror» – men ikke tortur, understreker Arne. Mens Arne satt fengslet hadde moren hans, sammen med læreren Andreas Haddeland, vært innom barneverns- nemnda. Formannen for barneverns- nemnda dro deretter til Arkivet, hvor han klarte å få Arne løslatt, bare en dag før han skulle overføres fra Arkivet til et annet fengsel. Totalt var Arne på Arkivet i tre dager og to netter, og han husker godt hvor fantastisk det var å bli gjenforent med moren. Etter krigen Da Arne var tilbake på skolen dagen etter løslatelsen, sa læreren til klassen at det var godt å se at Arne var blitt frisk igjen, og på den måten slapp han å diskutere arrestasjonen med klassekameratene. Etter frigjøringen var det dessuten få som ønsket å snakke om de tunge minnene fra okkupasjonstiden, og dette gjorde at Arne aldri delte sine opplevelser. Det var ikke før i 1998, mer enn 50 år etter krigen, at Arne for første gang delte sine opplevelser i en samtale med kamerater.
Noen dager senere ble Arne kontaktet for å hjelpe til med oppbyggingen av ARKIVET freds – og menneskerettighetssenter. Det gamle Gestapo-huset skulle gjøres om til et museum, og forskning skulle foregå i de samme rommene som tidligere ble brukt for forhør. Dette ble begynnelsen på en ny fase i livet hans. Arnes beretninger om hvordan bygget så ut under krigen var viktige for å opprette utstillinger i det gamle torturkammeret. Dessuten bidro han med å bygge utstillingsobjekter. Etter mye arbeid åpnet senteret den 8. mai 2001. Arne og Lasse Laudal (sønnen av major Arne Laudal) heiste flagget på åpningsseremonien. På den tiden ble Arne også invitert til å delta i stiftelsen «Hvite Busser», et initiativ som kjører norske skoleelever til tidligere konsentrasjonsleirer på kontinentet, og kun noen dager senere satt Arne på en buss til Auschwitz. Siden den gang har han reist på utallige turer til forskjellige konsentrasjonsleirer med skoleelever. Arne har flere eksempler på hvordan hans foredrag kan bidra til å kjempe mot rasisme og fremme forståelse og respekt mellom mennesker.
Klart budskap
I dag bor Arne i Lillesand sammen med sin hustru, i et land preget av fred siden slutten av fem tunge okkupasjonsår. De fleste i dagens Norge har aldri opplevd å leve i krigstilstand, og for mange kan det være vanskelig å forstå realiteten av å leve med krig. Samtidig ser man hvordan konflikter fortsatt bryter ut på ulike steder i verden. Derfor er det viktig at fortellinger som den om Arne og Irgens deles, slik at de som aldri har opplevd krig kan få et innblikk i hvor grusomt det kan være. Arne har derfor et klart budskap til ungdommen, nemlig at: «Den som glemmer historien, må leve den om igjen.»
