Et fargerikt felleskap

Ola Alsvik under foredraget på Nasjonalbiblioteket under landslagets 100-årsjubileum i 2021. Foto: Bendik Barstad.

Skrevet av: Ola Alsvik

Et landslag i rødt, grønt og blått?

Første del av tittelen på denne artikkelen er inspirert av en begrepsbruk som den svenske historikeren Anna Eskilsson har brukt i avhandlingen om den svenske parallellen til Landslaget for lokalhistorie, nemlig Sveriges Hembygdsförbund.²

Et av analysegrepene Eskilsson bruker, har med farger å gjøre – farger som symboler. Hun sier at de svenske foreningene har tre fargenyanser: et blått, et grønt og et rødt anstrøk. Fargebruken gir umiddelbare assosiasjoner til politikk, og i en viss forstand stemmer dette førsteinntrykket med realitetene, men ikke i snever partipolitisk betydning av ordet. Det Eskilsson ønsker å karakterisere med sin fargepalett, er snarere at Hembygdsförbundet og dets foreninger historisk har reist sin virksomhet på tre søyler.³

Med den blå nyansen tenker Eskilsson på at foreningene – kanskje særlig i sin tidlige fase (forbundet ble stiftet i 1916) – representerte en protestbevegelse mot urbanisering, industrialisering og modernisering. Den ville styrke det tradisjonelle bygdesamfunnet. Foreningene var tuftet på en allmenn konservatisme, kan vi si, og vernet om verdier som hjem, familie, slekt og blodsbånd.

Den grønne nyansen bruker Eskilsson til å betegne det tette samarbeidsforholdet som tidlig ble etablert mellom lokalhistoria og natur- og miljøbevegelsen i Sverige, og som blant annet ga seg uttrykk i at Hembygdsförbundet og det svenske Naturvernforbundet i 1930-åra diskuterte om de skulle slå seg sammen. Denne nære koblingen mellom naturvern og kulturvern er fortsatt en viktig søyle i det svenske forbundets konstruksjon.

Til slutt den røde nyansen, som signaliserer bevegelsens grasrot-tilknytning, at bevegelsen skulle representere folkets historie og de brede sosiale lagenes historie, ikke elitenes, øvrighetens, rikets eller nasjonens.

I det følgende skal jeg ta i bruk denne fargepaletten for å undersøke Landslagets historie. Gir disse fargesymbolene og betydningene knyttet til dem også mening når vi vender oss mot Norge? Jeg tror det. Og uansett kan det være interessant å se seg selv med utgangspunkt i et perspektiv som er litt, men ikke helt forskjellig fra ens eget.

Landslaget i 100 år – skiftende formål

Så langt i denne omgang om den første delen av artikkelens tittel. Nå til den andre: Landslaget og lokalhistoria i 100 år. En umulig oppgave i en kort artikkel. Men jeg har valgt å løse den ved å cruise konsentrert gjennom de 100 med noen blikk på utviklingen av Landslagets formålsparagraf og hvordan den har endret seg.

Selve stiftelsen av Landslaget skjedde den 6. juli 1920 i Kristiania. Men lagets lover, og dermed formålet, ble vedtatt mer enn ett år seinere, nemlig på lagets første landsmøte i Bergen den 19. og 20. august 1921.

Første setning i Landslagets første formålsparagraf lød slik:

«Landslaget for Bygde- og Byhistorie har til formål å fremme den lokalhistoriske forskning i Norge og lede dens utvikling således at den blir mest mulig fruktbringende både for de enkelte bygder, byer og landsdeler og for norsk historieforskning og norsk kulturutvikling i det hele.»⁴

Som vi forstår av den sentrale passusen her, var det lokalhistorisk forskning som var det sentrale formålet med dannelsen av Landslaget. Organisasjonen hadde i utgangspunktet karakter av å være Norgeshistoriens største forskningsdugnad.

Ved siden av dette aner vi også en klar blånyanse i mye av det som sies og skrives om Landslaget – altså, for å gjenta, ikke et blått budskap i trang politisk betydning, men i form av en bekjennelse til generelle konservative verdier.

I første utgave av tidsskriftet Heimen – Landslagets viktigste kontaktorgan mellom forskning og allmennhet – står det for eksempel at:

«Tidsskriftets oppgave må […] fremfor alt være at vekke og nære den kjærlighet til hjemmet og dets minner, som har været og er drivkraften i den lokalhistoriske bevegelse hos oss.»⁵

Og i en artikkel litt seinere understreker museumsmannen Anders Bugge at «vernet om de vigende verdier»⁶ bør være en samlende tanke for historielagene; og som en av normene for bygdebokarbeidet framhever endelig Lars Reinton at boka skal «knyte folket, serleg ungdomen, fastare til ætta og heimejorda».⁷

Alt dette minner om ett av hovedmotivene som skapte den svenske hembygdsbevegelsen. I sitatet fra forordet ser vi også hvordan lokalhistoria omtales som en bevegelse, den lokalhistoriske bevegelsen, omtrent på linje med andre sosiale bevegelser i samtida – målrørsla, lekmannsbevegelsen, avholdsrørsla osv.

Men jeg vil påstå at det først var etter midten av 1970-åra at Landslaget fikk karakter av å være en bevegelse i denne forstand.

Forskning tones ned – en åpnere lokalhistorie?

Så langt om utgangspunktet for vår reise. La oss gjøre et 100-års sprang og kaste et raskt blikk på endestasjonen, dagens formålsparagraf, slik vi kan lese den på nettsida til Landslaget. Den lyder kort og godt:

«Landslaget for Lokalhistorie har til formål å arbeide for lokalhistorie og kulturvern.»

Den ligner litt, men er først og fremst annerledes enn 1921-utgaven. Det skulle nå bare mangle. Hundre år er gått.

Vi legger med en gang merke til to endringer. For det første er den spesifikke referansen til forskning borte. Nå står det lokalhistorie i en mer generell og åpen forstand. For det andre er det kommet til et nytt ord – kulturvern.

Hvis vi går arkeologisk til verks, vil vi oppdage at disse to ordene, og meningsendringene de representerer, tilhører ulike lag i Landslagets historie.

Dreiningen bort fra forskningsdugnad og mot et åpnere og bredere formål skjedde allerede rett etter krigen. På landsmøtet i Ørsta i 1950 vedtok Landslaget denne formuleringen av formålet:

«Landslaget for Bygde- og Byhistorie har til føremål å vekkja interessa for og fremja kjennskapen til bygde- og byhistorie, gards- og ættesoge, fornsoge, folkeminne og anna som kan halda ved like den norske kulturarven.»⁸

Her ser vi at forskningsformålet er tonet sterkt ned og erstattet med formuleringer om å vekke interesse og fremme kjennskap til lokalhistorien.

Forklaringene på dette er flere. Noe har med formannsskifte å gjøre. Den nokså ensidig forskningsorienterte Oscar Albert Johnsen gikk av som formann, og den mer grasrotorienterte og kulturhistorisk engasjerte Lars Reinton overtok.

Noe har også med tida å gjøre: Både 1930-åra og okkupasjonstida hadde vært en deprimerende periode for Landslaget, som for mye annet frivillig arbeid. Landslaget trengte en ny start.

For det tredje hadde oppmykningen også sammenheng med at den gards- og slektshistoriske dimensjonen – som i mange år ble oversett av de toneangivende aktørene i den lokalhistoriske forskningsdugnaden, ikke minst sjefen selv, Oscar Albert – fikk anerkjennelse som «ekte» lokalhistorie av Lars Reinton og kretsen som overtok etter krigen.

Sammen med gards- og ættesoga kom også en mer spesifisert liste over temaer Landslaget skulle arbeide med, slik at formålet ble uttrykt mer som en åpen handleliste, kan vi nesten si. Formålsparagrafen ble så å si gjort klar for å inkludere stadig nye ting, etter som de dukket opp i tida.

Vi ser altså hvordan Landslaget etter krigen tar et skritt bort fra den rene og strake forskningsstien, i det minste i formålsparagrafen, og i stedet definerer lokalhistorie som et stort og flytende inventar av kulturarvsfaktorer, som spenner fra bygdeboka i den ene enden til folkeminneinnsamling i den andre.

Til slutt blir denne lange lista av formål komprimert i det ene ordet lokalhistorie, som troner alene sammen med kulturvern i dagens formålsparagraf.

Nye utfordringer: Kulturvernet og det utvidede kulturbegrep

For å finne opprinnelsen til dette andre ordet i dagens formålsparagraf, må vi gå mer enn tjuefem år videre fram i tid, fra 1950 til 1976, da Landslaget holdt landsmøte i Ålesund og gjorde store endringer i sine lover.

Men i selve formålsparagrafen er dette knapt synlig, bortsett fra ett ord:

«Landslaget for bygde- og byhistorie har til føremål å vekkja interessa for og fremja kjennskapen til bygde- og byhistorie, gards- og ættesoge, fornsoge, folkeminne, kulturvern (min uth.) og anna som kan halda ved like den norske kulturarven.»⁹

Vi ser altså at den lange og katalogpregede definisjonen av «lokalhistorie» fra vedtektsendringen i 1950 er beholdt, men det har kommet inn et nytt og viktig ord, et ord som har framtida for seg – i den forstand at det er den andre komponenten i dagens formålsparagraf.

Men hvor kom kulturvernet fra?

Ordet ble et kulturfaglig og kulturpolitisk buzzord på 1970-tallet, men «som ei medveten, allmenn kulturoppgave er kulturvernet av heller ung dato», skrev Einar Hovdhaugen i en artikkel i Landslagets 50-årsjubileumsbok fra 1970.

Hovdhaugen var en av de første som skrev om fenomenet i lokalhistorisk sammenheng, og i artikkelen gjør han en interessant sammenkobling av to vernetanker:

«I vår tid har dette med kulturvern og naturvern vorte ei påtrengjande og viktig samfunnsoppgave, som stadig får større rom i den offentlege debatt.»¹⁰

Hovdhaugen kobler altså to vernetanker sammen – vern av kultur og vern av natur – og mer enn antyder at begge bør være med i den åpnere lokalhistoria. Som jeg har nevnt tidligere, var denne sammenkoblingen en essensiell del av den svenske bevegelsens strategi allerede fra starten i 1916. Og nå melder denne grønne nyansen, som Eskilsson kaller det, seg også for alvor på i norsk lokalhistorisk sammenheng.

Vi skal straks se hva som ble resultatet av dette, men først et lite kontrafaktisk sidesprang. Et vanskelig ord. Men det betyr altså et sidespor innom noe som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd.

For på en måte var det litt tilfeldig at ikke grønnfargen fikk en tydeligere plass også i norsk lokalhistorie allerede fra begynnelsen av. Kanskje kan vi si at et dødsfall hindret dette.

For en av hovedaktørene i norsk lokalhistorie på begynnelsen av 1900-tallet – og en som var med på å legge premissene for Landslaget – professor Yngvar Nielsen, var også en av de fremste aktørene bak den tidlige natur- og miljøbevegelsen i Norge og faktisk initiativtaker til Landsforeningen for naturfredning i Norge, forløperen til Naturvernforbundet, som ble opprettet i 1914.¹¹

Historikeren, geografen, museumsmannen og friluftspioneren Yngvar Nielsen koblet tidlig vern om kultur og natur sammen, og det virker ikke urimelig at den sterke aktøren Nielsen kunne ha tilført Landslaget en grønnere nyanse, ved siden av den blå, da laget ble stiftet i 1920.

Men Nielsen døde i 1916. Og det skulle altså gå mange tiår før sammenkoblingen mellom kulturvern og naturvern igjen ble diskutert innenfor rammene for Landslaget.

Men denne diskusjonen meldte seg for fullt i 1977, da Landslagets styre nedsatte en komité for å se nærmere på sine arbeidsoppgaver i lys av kulturverndebatten på 1970-tallet:

«Styret fann ei slik sjølransaking naturleg», som det står, «for betre å kunne meistra dei dagsaktuelle oppgåvene.»

En av de viktigste utfordringene lå i den nye kulturpolitikken som regjeringen lanserte i «Stortingsmelding nr. 8 (1972–73)», der det såkalte utvidede kulturbegrep ble lagt til grunn som et nytt premiss for tilføring av ressurser og økonomisk støtte til kulturlivet.

Som mange sikkert husker, innebar det utvidede kulturbegrep at en rekke folkelige, desentraliserte og demokratiske kulturuttrykk ble inkludert i den offentlige kulturpolitikken – ved siden av de mer elitære, sentrale og høykulturelle.

Følgende formulering i kulturmeldinga gir et klart uttrykk for hovedintensjonene:

«Lokalsamfunnet bør i større grad få høve til å leggje til grunn sitt eige kulturomgrep og setje sine eigne kvalitetskrav ut frå sitt miljø og sine føresetnader.»¹²

I utgangspunktet skulle vi tro at dette var en gavepakke til norsk lokalhistorie. Og det nye og etter hvert dominerende lokalhistoriebegrepet – som året etter, i 1974, ble formulert av historikeren Jørn Sandnes – kan også se ut som det nærmest er modellert over samme lest som det utvidede kulturbegrep:

«Lokalhistorie er arbeid med historia til eit lokalsamfunn på lokalsamfunnets eigne premissar.»

Men Sandnes’ kollega ved det som seinere skulle bli NTNU, Hallvard Bjørkvik – som overtok formannsvervet i Landslaget i 1970, etter at Lars Reinton hadde sittet sammenhengende i 25 år – så det ikke slik. Og heller ikke det øvrige styret.

Tvert imot var Landslaget skuffet og opplevde seg på defensiven. Lokalhistoria glimret nemlig med sitt fravær i meldinga. Her svingte folkedansen seg. Her klang bygdemusikken klart og tydelig. Her hadde amatørteatrene fått plass på scenen sammen med «lokal malerkunst og andre kunstnarlege aktivitetar». Men lokalhistorie? Nei, ikke ett ord, mente i alle fall Landslagets styre.

Lokalhistoria «har komi noko i bakgrunnen»

Hallvard Bjørkvik fikk derfor i oppdrag av Landslagets styre å skrive en bekymringsmelding til Stortingets kirke- og undervisningskomité, og der etterlyste han lokalhistorias plass innenfor det utvidede kulturbegrepet.

Bjørkvik understreket samtidig, noe vi nesten skulle tro var unødvendig, at Landslaget ikke var motstander av det utvidede kulturbegrepet, men – som han formulerte seg forsiktig – at:

«det er eit faktum at dei sidene ved kulturaktivitetane som fell innanfor det lokalhistoriske aspektet, har komi noko i bakgrunnen.»¹³

Det gjaldt altså å komme på offensiven. Og for å komme på offensiven, var det to tiltak Landslaget gjennomførte.

Det ene har jeg allerede nevnt: Begrepet «kulturvern» ble integrert i Landslagets formålsparagraf. Kulturvern hadde en sterk posisjon i kulturmeldinga, selv om det var definert som en del av det tradisjonelle kulturbegrepet.

Det andre tiltaket var å forsøke å gjøre organisasjonen mer relevant overfor grasrota av norske historielag, og dermed også ta skritt for å gjøre norsk lokalhistorie til en sterkere organisasjon – en organisasjon som kunne hevde seg når kampen sto om statlige midler til kulturvernarbeid.

Denne organisasjonsbyggingen, som i første omgang endte med at Landslaget ble paraplyorganisasjon for historielagene, er det sagt og skrevet mye om i andre sammenhenger, ikke minst i boka I arbeid for lokalhistorie og kulturvern, som kom ut da Landslaget rundet 75 år i 1995. Derfor nøyer jeg meg med å vise til den.

I stedet skal jeg avslutte med å se litt nærmere på den faglige betydningen det utvidede kulturbegrepet fikk for Landslaget og lokalhistoria. Dette bringer oss i første omgang tilbake til komiteen som Landslaget nedsatte våren 1977 for å drive «sjølransaking».

Samme høst leverte den sin innstilling med tittelen «Landslaget og arbeidsoppgåver overfor historielagene». Flere spørsmål ble diskutert, blant annet om vernetanken burde utvides fra kulturområdet til naturområdet. Med andre ord: Hvor grønt skulle det nye Landslaget bli?

Den svenske modellen med tette bånd mellom organisasjonene på hver side av kultur-/natur-skillet ble drøftet, men til slutt avvist. Komiteen konkluderte med at:

«Landslaget fortsatt bør konsentrere seg om sitt spesielle felt, lokalhistorien.»¹⁴

Landslaget i dag: Mer blått og rødt enn grønt?

Den grønne linjen fikk altså begrenset støtte ovenfra – men en annen sak er naturligvis at mange av historielagene utviklet grønne prosjekter.

Norsk lokalhistorie fikk muligens ikke samme sterke grønne nyanse som det svenske Hembygdsförbundet. Til gjengjeld ble den røde nyansen desto sterkere markert, og på flere måter. Det røde draget – draget fra grasrot og opp – lå jo allerede trygt plassert i det utvidede kulturbegrepet og kulturverntanken. Samtidig søkte Landslaget å fri til historielagene og motivere dem til å bli medlemmer.

Og dette lyktes i betydelig grad. På slutten av 1970-åra var det bare omtrent en fjerdedel av alle historielagene i Norge som var medlemmer av Landslaget. Men fra midten av 1980-åra skjedde en formidabel vekst. I 1984 hadde laget 52 medlemslag, et drøyt tiår seinere var tallet 325.¹⁵

Etter mitt skjønn er det – som nevnt – først fra 1970- og 80-tallet av at det gir mening å snakke om lokalhistorie som en bevegelse, altså en sosial rørsle med en felles sak, en fungerende – om enn ikke fullkommen – organisasjon og en medlemsmasse med kritisk størrelse.

Framveksten av en lokalhistorisk bevegelse påvirket også i høy grad lokalhistorien som vitenskapelig disiplin, og skapte et sterkt behov også for faglig «sjølransaking», for igjen å bruke Landslagets egne ord. Denne ransakinga forsterket den rødaktige nyansen.

Jeg skal ikke gå kritisk inn på den faglige selvransakelsen – hvor sann den er eller hvor adekvat den er – men den hadde en gjennomgripende virkning på den lokalhistoriske forskningen.

Sterke slagord om eldre lokalhistorie ble formulert: Den hadde vært bøndenes frigjøringsredskap, og den var i ferd med å «daudkøyrast på sitt smale spor».

«Stor skuld har dei som utforma mønstra for lokalhistorie for to-tre mannsaldrar sidan og som gjorde den til soga om bondeklassen meir enn til soga om samfunn.»¹⁶

Nye grupper skulle i stedet trekkes opp fra samfunnsdypet og ta plass i lokalhistoria: husmenn, fattigfolk og minoriteter.

På tide å avrunde: Norsk lokalhistorie har, i min tolkning og med Anna Eskilssons begreper, vært mer blå og rød enn grønn. Men dette er nok under betydelig endring, og uansett har lokalhistoria vist seg usedvanlig slitesterk.

Ett av de sentrale kriteriene på en sosial bevegelse, ifølge Knut Kjeldstadli, er nettopp at den har varighet. Og 100 år – nei, 101 år – må da være et tegn på varighet!

Noter

1. Opprinnelig holdt som foredrag på Landslagets jubileumsseminar, Nasjonalbiblioteket 2. oktober 2021.
2. Eskilsson, Anna (2008). Studier av hembygdsföreningar på 2000-talet. Tema kultur och samhälle. Linköpings universitet. Se: https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:17473/FULLTEXT01.pdf
3. Eskilsson 2008: s. 25–33.
4. «Landslagets lover». I Heimen. 1/1925: s. 92ff.
5. «Heimen». I Heimen. 1/1925: s. 1f.
6. Bugge, Anders. «Vernet om de vigende værdier». I Heimen. 1/1925: s. 351–355.
7. Reinton, Lars. «Om utarbeiding av bygdebøker». I Heimen. VI/1941–1945: s. 349.
8. «Landsmøtet i Ørsta 12.–15. august 1950». I Heimen. VIII/1949–1951: s. 305f. «Lover for Landslaget for bygde- og byhistorie. Vedtatt 12. august 1950». I Heimen. VIII/1949–1951: s. 324.
9. «Lover for landslaget for bygde- og byhistorie. Framlegg om revisjon av lovene, til drøfting på landsmøtet 1976». I Heimen. XVI/1975: s. 526.
10. Hovdhaugen, Einar (1970). «Lokalhistoria og kulturvernet». I Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget: s. 261.
11. Berntsen, Bredo (1977). Naturvernets historie i Norge. Grøndahl og Søn Forlag AS: s. 18f.
12. St.meld. nr. 8 (1973–74). Om organisering og finansiering av kulturarbeid.
13. Bjørkvik, Hallvard. «Landslaget for bygde- og byhistorie; Uttaling om st.meld. nr. 8 (1973–74). Om organisering og finansiering av kulturarbeid». I Heimen. XVI/1974: s. 289f.
14. Landslaget for bygde- og byhistorie. «Tre-årsmelding 1976–79». I Heimen. XVIII/1979: s. 252f.
15. Nysæter, Egil (1995). «Frå institusjon til paraplyorganisasjon. Landslaget for lokalhistorie 1970–1995». I I arbeid for lokalhistorie og kulturvern. Landslaget for lokalhistorie 75 år 1920–1995. Landslaget for lokalhistorie: s. 60.
16. Dyrvik, Ståle. «Merknader» i debatten om «Kva er lokalhistorie?» I Heimen. XVIII/1979–81: s. 143.