Av Tonje Lindsøe Vårdal
“TikTok og Instragram har blitt mine plattformer for å nå ut med lokal- og kulturhistorie. Der deler jeg videoer om alt fra stivaturkle, mangletre og lokale bryllupstradisjoner – og responsen har vært overraskende stor.”
En historiefaglig drivkraft
Jeg heter Tonje Lindsøe Vårdal, jobber som lærer og har studert historie på NTNU. Der skrev jeg min masteroppgave om bryllupstradisjoner i Gudbrandsdalen på 1800-tallet. Noe av grunnen til at jeg valgte dette temaet, var mangelen på kunnskap om norske tradisjoner og skikker som jeg opplevde at gjaldt de fleste rundt meg, meg selv inkludert. Etter å ha gravd i den lokalhistoriske og kulturelle materien, fikk jeg en stor trang til å dele disse skikkene med flere. Her var det nok av morsomme og fargerike tradisjoner som jeg oppriktig tror folk flest kan ha glede av.
Fra bokidé til «historiemtonje»
I god historikerånd vurderte jeg først å utgi en bok om temaet, men innså raskt at det ikke var det rette formatet. Jeg ville nå ut til dem som ikke allerede leser historie på fritiden eller oppsøker denne kunnskapen på egen hånd. Da ble sosiale medier en mer naturlig plattform, og «historiemtonje» ble født.
Når historien går viralt
Man skulle kanskje ikke tro at videoer om bryllupsskikker og lokalmat skulle bli en hit blant de unge, men det er nettopp det det ser ut til å være. Over en halv million har sett videoen om hva en bonde på 1800-tallet spiste i løpet av en dag, og kommentarfeltet gikk varmt på innleggene om bunadskategorier, da mange ville vite hvilken kategori deres bunad havnet i. Jeg tror noe av fascinasjonen ligger i hvor lite vi faktisk vet om dette fra før, og selvsagt det faktum
at mange av disse skikkene er både artige og sære. Men jeg tror ikke vi skal undervurdere historiens verdi som identitets- og tilhørighetsskaper i denne sammenhengen også.
Stabbedans – bryllupsskikk på stubben
Stabbedans i bondebryllup er et eksempel på hva en video kan ta for seg. Stabbedansen var en vanlig skikk i større bryllup helt frem til første halvdel av 1800-tallet (i hvert fall i Gudbrandsdalen). Da dro man inn en svær stubbe og satte den på dansegulvet. Pardansen foregikk oppå stubben, mens de øvrige stod rundt og sang og klappet. Ofte var det kjøgemesteren, seremonilederen i bryllupet, som paret sammen folk som måtte opp og svinge seg.
Fra noen bygder rapporteres det om stabbedansen som en slags “matchmaking”-arena hvor man paret sammen ugifte med et godt øye til hverandre. Andre steder var det ungjenter med gamle menn eller motsatt. Det viktigste var at det skulle være gøy å se på. Så fikk man gjerne en dram og noe å bite i mens man danset.
Sjokkerende skikker som inngang
I TikTok-verden handler alt om å fange interessen de første tre sekundene, og da er det sjokkerende skikker fra indre dalstrøk en sikker vinner. Historien om Pål Frelser er nettopp et slikt eksempel. Pål hadde visstnok faste oppdrag med å sove mellom brudeparene den første natten etter bryllupet – for hell og lykke i ekteskapet, selvsagt. Fra flere bygder finner man fortellinger om den noe spesielle skikken, men det var visst bare i Skjåk at de hadde en fast mann for jobben.
De fleste har et forhold til bunaden
Bunad er et tema som det virker å være stor interesse for. Mange vil vite mer om historien bak sine egne drakter, og jeg har fått utallige meldinger fra unge som ikke helt vet hvor de skal finne informasjonen. I videoene mine har jeg forsøkt å formidle alt fra forskjellen mellom bunad og folkedrakt til ulike typer tilbehør og tradisjoner knyttet til dem. Hodeplagg er et eksempel som i stor grad har falt ut av bruk blant de unge. I et forsøk på å vekke interessen for disse, forteller jeg om ulike varianter. Stivaturkle (fra Nord-Gudbrandsdalen) har eksempelvis mange interessante detaljer. Foruten å stives av med potetmel, var det også vanlig at odelsjenter gikk med tørkleetsnippen rett ut. Den såkalte “gardsjentesnippen”.
En ny form for formidling
For meg handler dette arbeidet først og fremst om å gjøre lokal- og kulturhistorie mer tilgjengelig. Gjennom korte og konkrete videoer opplever jeg at stoffet treffer på en annen måte, og at det vekker nysgjerrighet hos folk som ellers ikke oppsøker denne typen kunnskap. Responsen tyder på at interessen er der, men at den i stor grad avhenger av hvordan historien presenteres. Når den formidles i et enkelt og lett tilgjengelig format, ser den også ut til å engasjere langt flere. På den måten kan sosiale medier fungere som et supplement til mer tradisjonell formidling – og samtidig senke terskelen for å få øynene opp for lokal- og kulturhistorie.
