Tekst: Sebastian Kvamsdal Kaasa, Dane Lundberg, Isabel Shepherd, Irene Kinunda Afriyie
Prosjektgruppa for Migrasjonsminne
Nå har vi arbeidet med prosjektet siden september, og forberedt det i nesten ett år. Med Sebastian Kvamdal Kaasa i spissen har Memoar hentet inn historiker og foredragsholder Dane Lundberg, som har hovedansvar for utvandringshistorie. Lektor og historiker Isabel Sandvik Shepherd har fått hovedansvaret for arbeid med barn og unge, og forfatter og samfunnsdebattant Irene Kinunda Afriyie ansvar for innvandringshistorie.
Det er tydelig for oss at historier om migrasjon er et dagsaktuelt tema, og på alle måter utgjør en levende kulturarv. Antallet som har innvandret til Norge er cirka like stort som antallet som utvandret fra Norge, og fortellingene fra førstnevnte har bemerkelsesverdig mye til felles med fortellingene fra sistnevnte.
Dette er historier om trange kår og ønsket om en bedre fremtid, strabasiøse og langvarige reiser på tvers av kontinenter, kulturkræsj i det nye landet, vinning og tap, kjærlighet, og ikke minst et savn etter det man forlot som ofte ser ut til å ha vokst med tid og avstand.
Under intervjuene bruker vi en intervjuguide, som i praksis er en kort stikkordsliste på åtte punkter og utgjør skjelettet i hvert intervju. Dette er en fin måte å sikre seg at vi får med de mest vesentlige momentene i disse menneskenes historier, samtidig som det lar oss dyrke den frie fortellingen. Her kommer et knippe eksempler fra de åtte punktene.
Gamlelandet
Kelly fra Minnesota forteller varmt om viktigheten av ordet “Uffda”. For henne er dette et såpass viktig ord at hun bruker det daglig. Hun forteller også om hvor viktig det er å dyrke nasjonale symboler som flagget, troll og nisser, og norsk tradisjonsmat hvor lutefisk og lefser står soleklart høyest.
I september hadde vi en såkalt Mimrekveld på Bergen inkluderingssenteret og der snakket vi om gamle land til flere av dem som kom på arrangementet. Der hørte vi blant annet om i Gambia og om en barndom i et sted hvor naboskap og fellesskap sto sterkt. Barna lekte fritt og bekymringsløst. Dette var også et sted og en tid hvor konseptet «leggetid» ikke eksisterte. Det var som alle voksne hadde ansvar for alle barna, ikke bare sine egne. Middagen fikk du der du befant deg, og det samme gjaldt for overnatting. Det var helt vanlig å sove over hos naboer eller slektninger.
Oppbruddet
Per Svein fra Øygarden forteller om sin grandonkel, som dro til USA på 1920-tallet. Han endte opp som frisør, og bygget seg etter hvert opp en frisørsalong med hele 20 stoler. En dag får han et brev fra sin far om at han må komme hjem igjen og overta gården. Han pakket sammen, solgte det han eide og dro tilbake til Norge. Med på flyttelasset hadde han en moderne ovn. Men under forsøket på å installere den nye ovnen i huset havnet han i en intens krangel med faren, og i raseri pakket han kofferten og ville reise rett tilbake til USA. Han ombestemte seg før avreisen, men sørget likevel for at den gamle ovnen ble revet. Da ble faren så rasende at også han truet med å reise til Amerika.
Margrete Olsen fra Sveio forteller også om en slektning som dro til USA etter en krangel. Margretes tante og mor havnet i krangel om eierskapet til en tønne sild: tanten ville betale for silden, men hennes søster nektet å godta dette. Da ble tanten så rasende at hun bestilte seg en billett til Amerika og dro. Da tanten kom tilbake til Norge mange år senere var uvennskapet med søsteren fremdeles der, og livet ut nektet tanten å snakke med sin nærmeste slektning.
Reisen
Iftikhar kom fra Pakistan til Norge da han var seks år gammel. Han hadde aldri sett et fly før, og overraskelsen var derfor stor da han oppdaget at flyet var en tube man skulle sitte inne i. Han hadde hele tiden vært forberedt på at reisen skulle foregå som på et esel, ved at man klatret opp på taket og red flyet hele veien til Norge.
Flyet Iftikhar reiste til Norge med var rene luksusen i forhold til den ferden fire familier fra Aurland foretok våren 1844. Arkeolog og forfatter Svein Indrelid forteller hvordan de gikk ombord på skipet Juno, der samtlige 110 passasjerer ble stuet sammen i et rom på mellomdekket og fordelt i køyer med plass til fire-fem personer. Mange av utvandrerne – særlig de fra Østlandet – hadde aldri vært på sjøen før, men her skulle de altså tilbringe fem-seks uker på det stormfulle Atlanterhavet.
Nykommer
Lokalhistoriker Sverre Helleraker forteller oss om et følge på 38 personer fra Sveio som ankom New York med skonnerten Rogaland den 10. juni 1852. Målet for reisen var Waupaca i Wisconsin, der de hadde slektninger som allerede hadde slått seg ned i årene før. Men på vei opp Winnebagoelva stopper brått hjuldamperen de er passasjerer på: elva er full av tømmerstokker, og reisefølget blir geleidet i land, tilsynelatende for å rydde elva for tømmer. Til deres store overraskelse snur hjuldamperen og forsvinner nedover elva igjen, og etterlater de fortvilede sveibuene i totalt ukjent terreng. Tre speidere sendes ut for å søke hjelp, og mens de er ute på leting får reisefølget et nytt sjokk.
Ned langs elva kommer nemlig en gruppe Sioux-indianere i kanoer, dekorert med krigsmaling og fullt bevæpnet. Peder Larson Lie, kjent som “Store-Per”, fikk da det innfallet å pakke ut ei fele han hadde tatt med seg fra Norge, og begynte å spille på en salme. Da indianerne stoppet opp for å lytte til musikken fortsatte han å spille, for så å gradvis slå over til mer livlige folketoner. Indianerne likte tydeligvis det de hørte, og slo seg ned for å tenne bål og dele stekt hjortekjøtt med de forfjamsede sveibuene. Utpå kvelden forsvant de like brått som de var kommet, men kom tilbake om kvelden for å gjenta sammenkomsten: Siouxene delte ut mat og drikke, Store-Per spilte fele. På folkemunne heter det at da det ankom misjonærer til denne stammen flere tiår senere så møtte de indianere som stadig gikk rundt og nynnet på de salmene og folketonene de hadde hørt rundt leirbålet i 1852.
George Shepherd kom til Norge i 1970 fra Skottland. Han hadde møtt en norsk jente i hjembyen Glasgow, der hun arbeidet som au pair. George ble stormende forelsket og fulgte etter henne da hun dro tilbake til Norge, og ankom Stavanger med båt kl 07.00 søndag 19. juni 1970. Han hadde ingen adresse, kun et telefonnummer til “Auklandshamn 15”. Den forvirrede skotten henvendte seg til en mann i havnen: “Excuse me, do you speak English?». Den fremmede hjalp George med legge penger på en telefonboks og ringe opp sentralen. I andre enden fikk han følgende beskjed: «Auklandshamn 15? Beklager, du kan ikke ringe nå, du må ringe etter kirketid, kl 14.00”. Ikke hverdagskost når man er vant til storbylivet i Glasgow.
Integrering
George fra Skottland forteller også om da han hadde flyttet inn til sin norske kjærestes familie, og han fikk beskjed fra svigerfar om at han måtte ut og arbeide. Han ble da sendt ut på sin svogers fiskebåt, etter bare et par måneder i Norge. Der ble tvunget til å lære seg norsk raskt, det var ingen tid til oversettelser når man var ute på fiske. “Hei, du, Skotten! Spring!” George forstod rask nok at dette betydde “Run!” Da han kom på land igjen snakket han norsk, men til kjærestens store fortvilelse hadde han lært seg “Sjømannsnorsk”.
Også i Amerika oppsto det problemer med språket: mange av de voksne som hadde utvandret fra Norge slet med å lære seg engelsk, og noen ga opp fullstendig. Barna som var født og oppvokst i USA vokste derimot opp med språket på alle kanter og snakket det flytende, og fungerte derfor ofte som tolker og mellomledd mellom foreldrene og resten av samfunnet. Dette var selvsagt praktisk for familien, men førte også til konflikter mellom foreldre som følte maktbalansen med barna ble forskjøvet, og barn som gradvis gikk lei av å måtte oversette tilsynelatende enkle ting for sine foreldre.
Krysskultur
Luana er oppvokst i USA, men med norske foreldre. Hun har tilbragt deler av livet i Norge, og har en hytte på Østlandet der hun tilbringer tre måneder hvert år. Luana forteller at hun føler seg norsk når hun er i Norge, mens hun føler seg norsk-amerikansk når hun er i USA. Hun beskriver at hun føler seg minst like mye norsk som amerikansk.
Tilbake
Nargis fra Pakistan reiser med jevne mellomrom tilbake til gamlelandet på ferie. Hun forteller at i landsbyen hun opprinnelig kommer fra er det nesten ingen igjen. De omgås kun med andre norsk-pakistanere. Nargis og familien har renholdere som holder huset, renholderne snakker også norsk og bruker uttrykk som “vaske”, “bak skapet” og “støvsuge”.
Etterslekt
John, Audun og Egil forteller om sin slektning Elling som ble født i USA av to norske utvandrere. Første gang han var på besøk i Norge var han seks år gammel, han hadde med seg kamera med fargefilm fra USA og tok bilder av et ekte bygdebryllup i Øygarden utenfor Bergen. Senere ble Elling en helikopterpioner, han bygget seg opp og hadde en hel flåte med helikopter som fraktet turister rundt Grand Canyon og andre severdigheter. Den siste gangen Elling besøkte Norge leide han selvfølgelig et helikopter da han skulle utforske Vestlandet.
Veien videre
Vi har gjort mye i 2024, og dette året skal vi gjøre enda mer! I samarbeid med historie- og sogelag, slektforskere og innvandrergrupper skal vi gjennomføre prosjekter over hele Norge.
I samarbeid med Tøyenakademiet i Oslo startet vi i november 2024 et prosjekt som skal foregå hele våren 2025, prosjektet tar sikte på å gi ungdommer opplæring i å bli minnesamlere. Ungdommene får selv ansvar for å intervjue mennesker i sitt nærmiljø, med migrasjon som overordnet tema. Dette vil være verdifulle kilder, som vi tror vil skape større engasjement for lokalhistorie, og bevissthet om hvorfor lokalhistorie er viktig i et lokalsamfunn.
Vi er alltid ute etter gode fortellinger om norsk migrasjonshistorie, og vi planlegger nye minnesamlingsprosjekter i hele landet i samarbeid med historie- og sogelag, slektsforskere, og alle andre som sitter inne med fortellinger om ut- og innvandring.
Sebastian Kvamsdal Kaasa – sebastian@memoar.no
Dane Lundberg – dane@memoar.no
Isabel Shepherd – isabel@memoar.no
Irene Kinunda Afriyie – irene@memoar.no
