Linda Fjølstad
I enhver bygd, by eller grend har det eksistert trollfolk. Gamle kvinner blitt omtalt som hekser, sinte gubber som trollmenn og generelt mislikte eller misforståtte mennesker i lokalsamfunnet fikk ofte tynt for den de var. Men det var mellom 1400-tallet og 1700-tallet man levde farlig som mislikt nabo i kombinasjon med overtro. Det var i denne perioden de juridiske trolldomsprosessene fant sted, som kriminaliserte mennesker for trolldom og hekseri.
Det er hittil kjent i underkant av 900 mennesker i Norge som ble anklaget for trolldomskriminalitet. 307 personer, flest kvinner, ble henrettet mellom 1570 og 1695, og Finnmark var fylket som hadde flest hekseprosesser. For å avdekke bevis gikk flere mennesker gjennom flere prøvelser. De ble fengslet, kreativt torturert med nåler, tau og andre redskaper, satt på vannprøver og til slutt brent på bål.
I 2020 var det 350 år siden Norges kanskje mest beryktede trollkvinne, Lisbeth Nypan, ble dømt til bål og brann. Og hun var ikke alene i sitt selskap, hennes ektemann Ole Nypan ble også dømt under trolldomsparagrafen. I forbindelse med at det var 350 år siden de ble dømt for trolldom, bidrar jeg med en artikkel om mislikte naboer som havnet på bålet.
Et ektepar til besvær – Trøndelag
I Trøndelag er det dokumentert omtrent 70 hekseprosesser mellom år 1570–1720. 14 personer er hittil dokumentert av de involverte ble dømt til døden. Lisbeth Nypan og hennes ektemann Ole levde i et lite lokalsamfunn på Leinstrand, som ligger omtrent en mil sør for Trondheim. De var leilendinger med noen få dyr, og Ole jobbet som skysskaffer før trolldomsprosessen fant sted. Det var i slutten av april 1670 at alle naboene ble kalt inn som vitner i bygdetinget på Leinstrand. Erik Kvenild hadde blitt stevnet for ærekrenkelse av amtmann over Trondheim og kansler i Norge, Ove Bjelke fra Austrått, på vegne av Ola Nypan.
Erik hadde under en ølforsamling i forbindelse med en dåp kalt Ola for en trollmann. Vitnene kunne fortelle at presten fra Klæbu hadde Ola ble beskrevet som en fordrukken og kranglevoren mann av lokalbefolkningen. Men kildene beskriver en taus Ola Nypan som ikke anerkjente påstander uten større forklaringer eller ord. Lokalsamfunnet fortalte at de kjøpte tjenester av ekteparet.Lisbeth Nypan kunne stoppe blod, helbrede vond rygg, brystbetennelser og andre sykdommer. Lisbeth var mer åpen og frittalende enn sin ektemann. Hun forklarte at hun hadde lært signinger av en tante, hun kunne lese i salt, slå saltknuter, og hun leste opp fire av sine bønnene hun brukte å helbrede under bygdetinget. Alle versene inneholdt Jesus eller jomfru Maria, eller var av Guds ord.
Saken ble snudd på hodet. Ekteparet ble fraktet inn til Trondheim for fengsling og ble videre stilt til lagtinget for sine trolldomsforbrytelser. Sognepresten ga ekteparet et dårlig skussmål, og embetsmennene ved Trondheim lagting knyttet deres bedrifter til djevelaktivitet. Ekteparet tilsto at de solgte tjenester, men hevdet hele veien at de var uskyldige i djevelkunst. De hjalp de som trengte det, og vitnene kunne fortelle at de hadde blitt friske. Likevel uttrykte vitnene misnøye og frykt, fordi de hadde gitt gaver i form av husdyr, tobakk og penger til ekteparet. De sosioøkonomiske relasjonene skapte spenninger i lokalsamfunnet, og med trolldomsbeskyldningene fra bygd- og lagting kunne sorenskriver dømme ekteparet til døden for sine umoralske handlinger og for å ha stått i ledtog med Fanden.
En brysom mann – Sunnmøre
På Sunnmøre var det 19 personer involvert i hekseprosesser mellom 1609–1682. 4 av disse var menn. Sunnmøre tilhørte Bergenhus len på denne tiden, hvor de dømte 43 av 119 personer til døden. I 1680 ble den siste kjente trollmannen, Ingebrigt «Lesebjørn» Størkersen, henrettet for å ha stått i tjeneste for fanden selv. Lesebjørn var en dårlig beryktet mann; han var fattig, enslig, småkriminell og tigget om mat og brød til naboene sine. Dersom han ikke fikk det han ba om, kunne naboene forvente en ulykke. Ingebrigt var raus med å kaste forbannelser på de som ikke ga han det han ville ha.
En person som Lesebjørn vandrende rundt i lokalsamfunnet må ha vært en plage. I hans ungdom hadde han slått følge med noen tatere, som hadde lært han signevers. Tatere, eller streifere generelt, var mislikt og ble beskrevet i Christian Vs Norske Lov som folk som drev med løgn, bedrageri, tyveri og trolldom. Ettersom Lesebjørn innrømmet å ha levd med de i flere år, ble mistanken om trolldomskrefter større. Etter han ble arrestert bekjente han til presten, kapellanen og lensmannen at han hadde avsverget sin kristne tro og dåp. Han skulle ha tjent Satan ved å betale årlig skatt, og han hadde også vært trommeslager på Dovrefjell under høytider som påske, pinse og jul. Men nå hadde han blitt for gammel til å reise opp på fjellet. Som navnet tilsier, var ikke Lesebjørn en særlig troverdig eller en mann som var god til å snakke for seg. Ettersom han hadde en vanskelig bakgrunn med tatere, og han var en plage for lokalsamfunnet, var den beste utveien å kvitte seg med han. Han måtte betale sine synder og ble dømt til bål og brann.
En løsaktig kvinne i nord – Finnmark
Karen Eddisdatter ble ført til Vardøhus og ble brent på bål mai 1620. Hun var en av de 138 menneskene som ble dømt i forbindelse med hekseprosessene i Finnmark, 92 av de måtte bøte med livet. Finnmark utpeker seg på grunn av de omfattende kjedeprosessene, hvor en person navnga andre i forbindelse med trolldom. Karen ble til tider omtalt som «Finn-Karen», noe som tyder på at hun hadde samisk opphav. Hun var en relativt ung jente som jobbet som tjenestepike på Omgang, og hadde tidligere vært i Gamvik. Hennes rettsprosess handlet i bunn og grunn om løsaktighet – hun hadde fått barn utenfor ekteskap med en tjenestegutt ved navn Johannes Olsen. Saken utviklet seg imidlertid til å handle om langt mer alvorlige forbrytelser: djevelpakt.
Vitnene fortalte at Karen kastet forbannelser over folk. Flere hevdet de ble syke etter konflikter med henne. Etter vannprøven – der hun fløt – tilsto hun det øvrigheten ønsket å høre. Hun fortalte om møter med djevelen og om trolldomshandlinger. Før hun ble dømt til døden, anga hun andre kvinner. Dette bidro til nye rettssaker i en kjedeprosess som førte til flere henrettelser.
Hekseprosesser – om kjønn eller sosial status?
Hekseprosessene handlet gjerne ikke om kjønn. På verdensbasis var det omtrent 80 % kvinner som ble dømt til døden, men det finnes også områder hvor like mange eller flere menn ble henrettet. I Norge er det registrert rundt 50 dødsdommer over menn og over 250 over kvinner. 17 av de dømte var barn under 12 år.
Hvem var de norske heksene?
Populærkulturen har gitt oss et bilde av hekser som gamle, stygge og enslige kvinner. Kildene viser noe annet. De dømte var både kvinner og menn, ofte vanlige mennesker i lokalsamfunnet. Mange var godt etablerte, og ikke nødvendigvis fattige. Felles for mange var at de var dårlig likt, eller havnet i konflikt med naboer. I et samfunn preget av overtro kunne dette få fatale konsekvenser. Forestillingen om hekser slik vi kjenner den i dag stammer i stor grad fra 1800-tallets eventyrtradisjon, og samsvarer dårlig med samtidige kilder.
Denne artikkelen sto først på trykk i Lokalhistorisk magasin 1/2020.
