Tekst: Jan Kristian Hognestad
Klosterruiner fra middelalderen finner vi flere steder i Norge, men bare på Mosterøy finner vi et klosteranlegg som er fullt bevart og restaurert. Det ble påbegynt på 1200-tallet, men stedets historie er langt eldre. Harald Hårfagre bodde på Utstein på sine eldre dager, så dermed fins det en kongsgårdtradisjon på stedet helt tilbake til 900-tallet. Det kan også tenkes at dagens bygningsmasse har deler som går tilbake til kongsgårdtida.
Mosterøy er en av Ryfylke-øyene. Her har klimaet alltid vært svært gunstig, og mange garder har lang tradisjon med velstand. Det er heller ikke tilfeldig at av Rogalands ti gjenværende middelalderkirker, ligger hele fire på øyene i Ryfylke. Den mest kjente av disse er selvsagt klosterkirken på Utstein, som vi skal besøke. Den har dessuten et trekk som den er alene om i Norge, nemlig at tårnet ligger i midten, midt mellom kor og kirkeskip.
Når vi ser klosteranlegget i dag, kan vi lett tenke at det i middelalderen huset et stort antall munker. Det var antakelig ikke tilfelle. Ikke så mye mer enn et titalls personer var augustinermunker, men til gjengjeld var det svært mange mennesker, kanskje et par hundre, i arbeid på Utstein, for jordegodset var betydelig.
For oversikten skyld kan vi si at Utsteins historie er tredelt: først kongsgård, så klostertid og deretter herregård i privat eie. Klosteretableringen skjedde før den nåværende bygningsmassen ble reist, og til sammen var det klosterliv på Utstein i nesten 400 år. Augustinermunkene disponerte etter hvert et kloster av klassisk type, med kirkerom og klosterfløyer rundt en åpen plass. De levde et strengt regulert liv dominert av bønn, skriftlesing og messe. I en av kildene som nevnes under, står denne beskrivelsen: «Vi skrur igjen tiden tilbake cirka 700 år. Brødrene har stått opp, de har gjennomført dagens første bønn i klosteret. Etter messen spaserer de ut gjennom den åpne klostergården og inn i den hvitkalkede matsalen. Noen av munkene kommer fra en av søylegangene. Her ligger hagen, innrammet av en tre meter høy steingard som skjermer mot nordavinden på den ene siden, og kirkeveggen på den andre. Her henter de maten de skal bruke i måltidet. Urter og grønnsaker som dyrkes her har sin opprinnelse utenfor Norge.»
Det er viktig at vi ikke ser for oss klostrene som avsondrede og isolerte steder. Abbedene på Utstein var viktige personer i samfunnet med forbindelser inn i samfunnseliten. Sentrale klostre som Utstein, Halsnøy og Selje lå svært strategisk plassert i skipsleia, og det er lett å tenke seg samvirke mellom klostervesen og sekulære maktinstanser.
Reformasjonen gjorde ende på det gamle klostervesenet, og anlegget på Utstein forfalt. Men både bygninger og jord var der fortsatt, og i 1749 flyttet fogden i Ryfylke, Christopher Garmann, inn. Familiært hadde Garmann vært knyttet til Utstein helt siden garden ble privateid slektsgård rundt 1700. Dette var nok en lykke for Utstein, for Garmann var en foregangsmann når det gjeldt å utvikle jordbruket, og på Utstein var altså forutsetningene fra naturens side svært gode. Selve bygningsmassen ble det gjort betydelige endringer i, for nå skulle anlegget gjøres om fra kloster til herregård.
I 1885 ble garden overtatt av Eilert G. Schanche, som var adoptert inn i Garmann-familien. Og Schanche-familien eier og driver garden den dag i dag. Den var ute av slekta en kort periode, men i mellomkrigstida kjøpte Eilert G. Schanche jr. garden tilbake på odel. Han flyttet først inn i den gamle herregårdsdelen av klosteranlegget, der slekta altså tidligere hadde bodd i over 200 år, men i 1937 bygget han nytt våningshus til seg og familien. Det var nok en klok beslutning. Ikke bare var klosteret tungvint som bolig for en moderne familie, men med dette la også Schanche til rette for den utviklingen som har skjedd på Utstein siden. Klosterets æra som bosted var nå slutt, men herregårdsdelen i seg selv er bevart, og vi skal besøke den på vår rundgang i Utstein kloster.
Vår tids eiere av garden på Utstein har fortsatt den driftige tradisjonen i Schanche-familien. De var lenge et av landets største enkeltmannsforetak innen sau, og i dag er det over 50 år siden Eilert G. Schanche jr. ble kjøttfepioner ved å være aktivt med blant de første i Norge som startet opp med Aberdeen Angus, en rase som i dag er velkjent både i landbruket og på restaurantmenyene. «Klostergarden» ble etter hvert utviklet som varemerke, og dagens eiere, Inger Lise og Anders Schanche Rettedal, har etablert et gardsutsalg som både selger produkter fra garden og kvalitetsvarer fra andre produsenter. Dette vil være åpent når vi kommer til Utstein.
Restaureringen av klosteranlegget foregikk gjennom hele 1900-tallet. Kirkeskipet lå nærmest som ruin, og det første som ble gjort, var å restaurere tårnet, og seinere skipet. Stiftelsen Utstein Kloster ble opprettet på 1960-tallet, da restaureringen etter arkitekt Gerhard Fischers planer skjøt fart for alvor. En ny vestfløy ble ført opp, og alle interiører er restaurert og satt i stand. I dag drives Utstein kloster som museum, konferansested, selskapslokaler og konsertarena. I 2012 ble stiftelsen konsolidert med Museum Stavanger (MUST), som også vil være vårt vertskap under besøket.
I dag går veien til Mosterøy og Utstein sørfra gjennom lange undersjøiske tuneller, men det kan nesten ikke være tvil: Til Mosterøy bør man egentlig komme sjøveien, slik folk har gjort til alle tider. Det skal vi også gjøre. Vi leier veteranskipet M/S Rogaland til turen og legger til kai rett sør for Klosterøy, som er navnet på øya der selve klosteranlegget ligger. Derfra transporteres vi til klosteret med veteranbusser. Selvsagt er Utstein kloster og det vi skal oppleve der, hovedattraksjonen under turen. Men så sant været er noenlunde med oss, vil vi se at også omgivelsene på disse øyene er spektakulære. Bildene vi viser her, burde også understreke dette.
Noen digitale kilder:
https://klostergarden.no/utstein-gard