Det er grunn til å tro at den industrien folk flest forbinder med Stavanger i dag, er oljerelatert. Og det er ikke rart: Oljeindustrien har omformet byen, modernisert den og internasjonalisert den. Men det betyr ikke at Stavanger ikke var i industriell førstedivisjon tidligere også, og heller ikke at byen ikke var internasjonalt orientert. På LLH-landsmøtet i Stavanger 23.-25. mai 2025 er det dette siste som skal dokumenteres, og da går vi til hermetikkindustri og grafisk industri. Før selve landsmøtet starter, skal vi nemlig besøke Norsk hermetikkmuseum og Norsk grafisk museum.
Tekst: Jan Kristian Hognestad
Foto: IDDIS Norsk grafisk museum og Norsk hermetikkmuseum.
Selve museumsnavnene forteller sitt om posisjonen disse industriene hadde: Førsteleddet er ikke «Stavanger», men «Norsk». Mellom 1870 og 1980 var hermetikknæringen den største og mest betydningsfulle industrien i sjøfartsbyen Stavanger. Og når det gjelder det internasjonale: I 1915 ble det eksportert mer enn 350 millioner sardinbokser til verdensmarkedet. 90% av produksjonen gikk til eksport, og hvert fjerde voksne menneske i byen arbeidet i hermetikkindustrien. Så kanskje har oljealderen plassert hermetikkindustrien litt ufortjent i skyggen? For å gjengi en rogalandsk språklek: Sardiner i olje førte rett og slett til Stavangers første oljeeventyr.
I dag er de fleste fabrikkene revet, men museet vi skal besøke, befinner seg nettopp i en gammel hermetikkfabrikk. Også slik blir det vi får se, ganske så autentisk. Og rett ved siden av den gamle fabrikken er en av arbeiderboligene bevart. Den er også en del av museet, som dermed både forteller om industrien og om menneskene som gjorde den så betydelig som den ble. Den posisjonen var det definitivt ikke bare gründerne som bidro til, men en av dem bør også nevnes, nemlig Christian Bjelland. Bjelland-navnet er uløselig knyttet til Stavanger-hermetikk, ikke minst gjennom et slagord som ble flittig brukt (i en tid da NRK faktisk fikk inntekter fra radioreklame): «Ikke noe snikk-snakk: Bjellands hermetikk, takk!»
Ringvirkninger
Ofte er det slik at framgang på ett industrielt område også fører til innovasjoner på andre frontavsnitt. Slik var det også i Stavanger, og noe vi må kunne kalle en revolusjon, skjedde i 1905. Da ble maskinen oppfunnet som kunne presse en hel sardinboks ut av ett enkelt stykke blikk. Dette gjorde at dagsproduksjonen av hermetikkbokser kunne gå fra 6-800 til rundt 20 000! Igjen kan vi sammenlikne med dagen i dag. I Stavanger har vi ikke bare oljeindustri, men i høy grad oljerelatert industri. Slik var det altså før også. Det var på ingen måte nok at noen tok imot og røykte fisken.
I et nybygg på museet finner vi Norsk grafisk museum, som altså er samlokalisert med hermetikkmuseet og derfor selvsagt også en del av museumsbesøket vårt i forkant av landsmøtet. I utgangspunktet kan kanskje dette samboerskapet få noen til å stusse. Er det pragmatiske grunner, økonomi og andre praktiske hensyn, som har fått disse to museene til å finne sammen? Det er det på ingen måte, skal vi se. En annen av de store ringvirkningene som hadde direkte forbindelse til hermetikkindustrien, var nemlig teknikker for trykking av etiketter på hermetikkboksene. Egentlig skulle det bare mangle at ikke nettopp disse to museene ligger vegg i vegg.
IDDIS!
Et språklig poeng først: Ordet etikett het «iddikett» på Stavanger bymål. Da var ikke veien lang til å gi hermetikketikettene et helt eget lokalt navn: iddisar. Dette ordet er også tatt i bruk i navnet på de to museene, som til sammen heter IDDIS Norsk grafisk museum og Norsk hermetikkmuseum. Sånn sett har dette lokale ordet blitt en ganske så offisiell term.
Iddisane var hermetikkboksens reklameplakat. Her må vi huske at da hermetikkindustrien vokste fram i Stavanger, var fargetrykk en ganske ny teknikk, i form av litografi. Å perfeksjonere denne teknikken åpnet store muligheter for dem som skulle markedsføre hermetikkproduktene. Et interessant spørsmål blir da hva man valgte å avbilde på iddisane, og det var slett ikke primært fisk. Her gjaldt det nemlig å markedsføre hermetikk som norske merkevarer, og da er det ikke overraskende at norsk nasjonalromantikk er en av trendene som kan avleses på hermetikkboksene.
Dette betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis flommet over av norsk nasjonalromantikk i hele verden. På iddisane til eksportsardinene gjorde man til dels andre valg, slik at det visuelle ble tilpasset markedene. Det gjaldt også det språklige, for i tillegg til engelsk, fins det iddisar på tysk, fransk, russisk, spansk, arabisk, tjekkisk og italiensk.
Alt i alt kan vi si at å studere de stavangerske iddisane gir oss leksjoner både i trykkekunstens utvikling og rett og slett i kulturhistorie. I tillegg har de beste iddisane ubestridelige visuelle, man kan godt si kunstneriske, kvaliteter. Og hvor skulle da Norsk grafisk museum ligge, om ikke nettopp vegg i vegg med Norsk hermetikkmuseum?
Når en rogalending skal presentere hermetikkindustri og grafisk industri, selv i en ganske kort presentasjon, er det uunngåelig at iddisar som samleobjekter vil bli nevnt. Like sikkert som at barn og ungdom samlet på frimerker, samlet de i Rogaland også på iddisar. Og like sikkert som det lå frimerkealbum rundt om i de tusen hjem, lå det i Rogaland også iddisalbum. Denne aktiviteten startet i hermetikkens glansdager, men fortsatte i høy grad også fram mot vår tid. Den kjente Stavanger-aktivisten Per Inge Torkelsen ble en profilert eksponent for denne samlergleden, og han gjorde et viktig grep: Iddisar, så estetisk flotte som de enn var, skulle likevel ikke gjøres til kommersielle objekter, slik tilfellet jo har vært med frimerker. De byttes nok privat, de også, men ikke minst blir de kjøpt og solgt. Slik skulle det ikke være med iddisane, mente Torkelsen. Man skulle samle utelukkende ved å få og bytte samlere imellom. Heldigvis lyktes han i stor grad med denne strategien.
Besøket vårt den 23. mai 2025
Vi blir forhåpentlig en stor forsamling som inntar Norsk hermetikkmuseum og Norsk grafisk museum denne ettermiddagen. Museet ønsker å dele oss i tre grupper, som så rullerer i de tre avdelingene vi skal besøke: hermetikkmuseet, det grafiske museet og trykkeriet. Det er nemlig slik at vi ikke bare kommer inn i en autentisk hermetikkfabrikk, men også et autentisk trykkeri. Det grafiske museet forteller da også mer generelt om trykkekunstens betydning for samfunnet. Alle gruppene får omvisning ved museenes verter på alle tre stedene, og etterpå blir det anledning til å gå en runde på egen hånd før vi vender tilbake til hotellet for vår første felles middag.
Noen digitale kilder er benyttet i denne presentasjonen:
Jan Bjarne Bøe: Stavangers første oljeeventyr. https://www.norgeshistorie.no/studere-fortid/historie-i-bruk/2008-Stavangers-f%C3%B8rste-oljeeventyr.html
Siw Ellen Jakobsen: Da Stavanger var en hermetikkby. https://www.forskning.no/historie-norges-forskningsrad-partner/da-stavanger-var-en-hermetikkby/324424
IDDIS Norsk grafisk museum og Norsk hermetikkmuseum. https://www.visitnorway.no/listings/iddis-norsk-grafisk-museum-og-norsk-hermetikkmuseum/227580/