Gerd Karin Nylund, Veldre historielag

Først publisert 01.08.2024

Sist redigert 09.09.2024

Våren 2021 tok Veldre historielag initiativ til å løfte Præstvegen til et nasjonalt kulturminne. Præstvegen er den gamle ferdselsåra mellom Veldre kirke og Ringsaker kirke. Opprinnelig var dettte et far som ble utbedret til kjerreveg ca. år 1765. Denne vegen ble lagt i terrenget, slik at den skulle være rett og den korteste vegen mellom Ringsaker kirke, som var hovedkirke i sognet og Veldre kirke, som var annekskirke. Annekspresten var underlagt soknepresten, og var avhengig av å komme seg til Ringsaker kirke uten å bruke for lang tid. Soknepresten i Ringsaker, magister Povel Riis, var mannen som tok fatt i arbeidet med ny annekskirke. I løpet av året 1725 ble arbeidet med annekskirken påbegynt, og kirken ble innviet i september år 1726. Veldre kirke beholdt sin status som annekskirke under Ringsaker kirke fram til 1925, da ble den soknekirke. Før vegen ble bygget, kom presten seg fram på hesteryggen. Vegen ble bygd for å frakte presten mellom de to kirkene med vogn og er ca. en mil lang. Derav navnet Præstvegen.

Vegen gikk gjennom områder der det bodde mange husmenn som hadde sitt arbeid på de store gardene i området. Husmennene fikk derfor kort veg når de skulle gå til hovedbølet. Midt i Prøysens rike klinger navnet Præstvægen godt. Den mest kjente plassen langs ruta er husmannsplassen Prøysen. Den ligger omtrent midt mellom de to kirkene. Her er det også de senere årene bygd opp et formidlingssenter, kalt Prøysenhuset.

I dag er landskapet endret. Det gjør at deler av Præstvegen nå ikke går der den opprinnelig ble lagt. Fra Veldre kirke følger traseen fylkesvegen noen hundre meter. Grunnen er at der vegen opprinnelig gikk, er det nå dyrket mark. Deler av vegen ved Ringsaker kirke er også lagt om. I dag er det både boliger, dyrket mark og gårdstun der den opprinnelige Præstvegen gikk. Derfor går turen nå fra Ringsaker kirke en kilometer langs Åshøgdvegen østover og følger videre en gårdsveg mot gården Skappal.

Skilting og digital formidling

Prosjektgruppa som arbeider for å gjøre Præstvegen til å et nasjonalt kulturminne består av Ringsaker menighet, Veldre og Brumunddal menighet, Prøysens venner, Ringsaker kommune, Visit Øst-Norge, Veldre pilegrimsforening, Ringsaker historielag og Veldre historielag.

Veldre historielag har 400 medlemmer, og jobber aktivt med å ta vare på lokalhistorie og kulturarv i Ringsaker kommune. Styret har som mål å aktivisere våre medlemmer ved å delta i prosjekter som fremmer dette målet og å samarbeide med andre organisasjoner som bidrar til at vi kan realisere våre målsetninger.

Veldre historielag leder arbeidet med prosjektet, blant annet gjennom å søke eksterne midler til gjennomføringen av prosjektet, Præstvegen – et nasjonalt kulturminne. Vi ønsker å formidle historia til vegen, om plasser og folk som har bodd langs vegen til de som vandrer her. En viktig side ved denne formidlingen er skilting langs vegen. Det settes opp skilt og tavler som gir opplysninger av historisk interesse på 25 punkter langs traseen. Det digitale innholdet på plattformen izi.travel, skal utdype tekstene på skilt og tavler. Innholdet består av tekst, lydfiler, bilder og filmsnutter. Tekstene skrives og kvalitetssikres av Veldre historielag. Innholdet som bilder, filmer og lydsnutter utvikles av StoryPhone AS, ved Lage Thune Myrberget. Veldre historielag har redaktøransvar.

Ved hjelp av opplysningsskilt og tavler med QR-koder fortelles historien om plassene og livet som har vært langs Præstvegen. Vi håper på denne måten å kunne nå ut til mange, både unge og eldre, om historia langs vegen. Turer kan legges opp fra hvilke behov de som går har, og hva de er interessert i å få informasjon om. Barn og unge er en viktig målgruppe. Når informasjon kan innhentes med QR-kodene er den lett tilgjengelig og spesielt for barn og unge er dette teknologi de er vant til å bruke. En målsetning er at Præstvegen som kulturminne kan bli allemannseie, og at informasjonen kan engasjere mennesker i alle aldre.

Gudstjenesteliv og rasteplass for pilegrimer

Mulighetene for at skoler skal kunne bruke tilbudet i sin undervisning har også vært en av prosjektgruppas intensjoner. Et annet mål har vært å utvikle prosjektet slik at man kan trekke turister til vårt område. Pilgrimsleden følger denne ruta. Mange utlendinger går den, og informasjonen på tavlene gis på både tysk og engelsk. Dette vil gi pilegrimsvandrerne en følelse av inkludering og gi mer forståelse for dette kulturminnet.

Omtrent midt imellom Veldre kirke og Prøysenhuset, er det ei stor gammal furu, kalt Tokstadfurua. Furua er mer enn 500 gammel og fredet. Her er det bygd ei tømmerstue i regi av Veldre historielag, hovedsakelig tiltenkt for pilgrimer. Stua på 4 kvadratmeter og kalles Furustua. Inne i stua er det to stoler og et vindu og en kan se mot Tokstadfuruas krone. Her kan vandrerne sitte ned og reflekterer over inntrykkene de får.

Den siste søndagen i juni arrangeres det hvert år guidet vandring fra Veldre kirke til Ringsaker kirke. Da arrangeres det gudstjeneste ved Tokstadfurua. Søndag 25. juni 2023 ble nytt steinalter ved furua vigslet av biskop Ole Kristian Bonden. Det er Brumunddal/Veldre menighetsråd som sammen med grunneier satte opp et steinalter på stedet. Stedet har blitt etablert som et fast sted for friluftsgudstjenester i Ringsaker. Siden 2008 har det vært gudstjeneste på stedet. 

Navet i Præstvegen er Prøysenhuset, og Prøysenstua og har stor betydning for å vekke interesse for dette kulturminnet. Her er det mange turister og andre innom. Av den grunn er det er naturlig at turen for mange vil starte her. Målet er å skape blest, engasjement og interesse for dette kulturminnet, og å nå både turister og mennesker i nærmiljøet. I Prøysenhuset er det like langt til begge kirkene. Vandrere kan her planlegge hvor de ønsker å legge turen. Her foregår det formidling av Alf Prøysens forfatterskap og formidling om livet til de som bodde her. Husmannsplassen Prøysen er for øvrig den mest kjente husmannsplassen i Norge.

Arbeidet med skilting, tavler og digitalisering

I første fase av prosjektet er det etablert 25 fysiske skilt og tavler som omhandler kulturhistoriske minner langs Præstvegen. I andre fase er det digitalisering med utdypende informasjon ved hvert skilt og hver tavle, som er neste trinn i arbeidet. Dette er en tidsriktig og engasjerende måte å gjøre kjent historien som er langs Præstvegen, og en bærekraftig måte å engasjere barn og unge på. Veldre historielag har redaktøransvar for både det fysiske og digitale innholdet som formidles. Prosjektgruppa leier inn konsulenttimer fra StoryPhone, sikrer brukerrettigheter til det digitalt materiale, registreringsavgift og abonnementskostnader hos izi.travel.

På god veg mot fullfinansiering

Prosjektet har en kostnadsramme på 600.000 kroner. I november, da det første skiltet ble avduket var 380.000 kroner allerede på plass. Flere stiftelser og Ringsaker kommune har støttet prosjektet. Prosjektgruppa jobber fortsatt med finansieringen. Siste tilskudd til finansieringen var fra Toten Sparebank i juni 2024.

-Vi er veldig stolte av å overrekke 50.000 kroner til Veldre historielag og ønsker lykke til videre med prosjektet og vegen, sa Håvard Sørum fra Totens Sparebank til Ringsaker Blad ved tildelingen.

Kjente personer som bodde langs Præstvegen

Langs Præstvegen finnes flere kulturminner som har historisk verdi. Præstvegen er nasjonalt og internasjonalt kjent gjennom Alf Prøysens forfatterskap. Hans diktning er oversatt til mange språk. Målet er å oppruste, synliggjøre og informere om husmannsvesenet, kulturminner og livet til mennesker som bodde langs Præstvegen.

Av andre litt mindre kjente personer som er født og levd langs Præstvegen er maler og grafiker Johan Nordhagen (1856 – 1956). Johan vokste opp på husmannsplassen Nordhagen, som lå under gården Flisaker i Veldre. Faren var snekker og hjulmaker. Nordhagen skildret landskap, mennesker og samfunn gjennom sine bilder.

Nordhagen er særlig kjent for sine to raderinger av kong Håkon VII, det første i 1905 og det siste i 1947, da han var 91 år gammel. Ellers har han radert Bjørnstjerne Bjørnson og ikke minst Ivar Aasen og Arne Garborg. Ivar Aasen skrev i sin dagbok 4 januar 1888: «Kjedeligt Besøg af Portrætmaler Nordhagen». Nordhagen arbeidet i 20 år ved Norges geografiske oppmåling. Der fikk han inngående kjennskap til grafiske teknikker. Dette kom gått med da han etter et års læretid i Berlin ble overlærer ved den nyopprettede radèrklassen ved Statens håndverks- og industriskole i Oslo. Gjennom 20 år nedla han et grunnleggende arbeid med å utdanne norske grafikere. Som maler og grafiker dyrket han vesentlig landskap og portretter.

Prøysen beskrev dette miljøet med ord. Sjøl om Prøysen var født et halvt århundre senere enn Nordhagen, tråkket de begge sine barnesko langs denne etter hvert så berømte vegen. Begge viser gjennom det de formidler at de er inspirert av sin oppvekst og hvordan mennesker levde og virket i dette miljøet.

Even Framdal må også nevnes. Han var maler og vokste og ved Præstvegen. Faren var gårdsarbeider og småbruker. Framdal var utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole under blant Johan Nordhagen og Christian Krogh. Han forble bygdekunstner, flyttet ikke ut slik Nordhagen gjorde. Han hadde et strengt naturalistisk kunstsyn og var preget av Nordhagens kunstneriske syn. Han ble en bygdekunstner og solgte sine bilder i lokalmiljøet. Han fikk lokale oppdrag og hadde til tider dårlig økonomi. Johan Nordhagen skal ha uttalt at Framdal var verdig til å ha et bilde på Nasjonalgalleriet. Framdal var hele livet preget av underdanighet og underkastelse i forhold til autoriteter.

Knivsmed Even Blindingsvolden

En annen kulturpersonlighet langs Præstvegen er Even J Blindingsvolden (1908-1985). Even var knivsmed og holdt til på plassen Rudsland. Plassen hadde vært en husmannsplass under gården Rud i Veldre. Plassen ligger i nærheten av den nyere bebyggelsen på Rudshøgda industriområde. Evens bestefar kjøpte ei gammel smie da han var i tenårene. Smia ble gjenoppført på Rudsland. Even begynte med å kvesse mineborer og hakker. Sin første kniv smidde Even da han var 17 år. Av yrke var han knivsmed og småbruker. Han er landskjent for sine kniver. Han brukte cirka 30 timer på å smi en spesiell type staskniv med nysølvbeslag i 1973. Den kostet da 150,00 kr. En vanlig kniv brukte han 17-18 timer på. Disse solgte han for 75,00 kr.

Sammen med Prøysen har Johan Nordhagen og Even J Blindingsvolden satt Præstvegen på kartet. I denne artikkelen er det naturlig å omtale disse, selv om det er sikkert også flere som kunne nevnes. Men når vandreren skal gå denne vegen vil det være mye mer informasjon å finne på skilt, tavler og ved skanning av QR-kodene.

Husmannsvesenet i Ringsaker

Husmannsvesenet var svært utbredt i Ringsaker kommune og i formidlingen av Præstvegen ønsker vi å synliggjøre og dele dette med publikum. Her lå husmannsplassene på rekke og rad på skyggesida. Gardene lå på solsida, litt opp fra Præstvegen. Ved å skilte, sette opp tavler med tekst og bilder og ved å arrangere guidede vandringer, vil vi fortelle om norsk husmannshistorie og hvordan det fungerte i området der Præstvegen går i kommunen.

Begrepet husmann, en mann med hus, er brukt ulikt opp gjennom historien og særlig i eldre kilder fra 1600-tallet og tidligere. Da husmannsvesenet ikke var noe som ble etablert, men vokste frem og av ulike årsaker og med lokale variasjoner, er det vanskelig å slå fast nøyaktig når det oppstod. Men gruppa husmenn blomstret fram i gjenveksten etter svartedauen i Norge.

Det var på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet at den tallrike husmannsklassen vokste fram her i landet og ikke minst i Ringsaker. Ved folketellingen 1801 for Ringsaker var det 461 gardbrukerfamilier, 581 plassfamilier, 426 tjenestejenter og 250 tjenestedrenger. Husmannsvesenet var svært omfattende i Ringsaker utover på 1800-tallet, til det begynte å avta litt før århundreskiftet. Det var garder i Ringsaker som hadde mer enn 20 husmannsplasser. Hele plassfamilien sto til disposisjon for garden. Det vil si at folk fra husmannsplassene var den viktigste leide arbeidskraft i bygda. Familiene som bodde i hus uten jord, arbeidet mest i slått- og skuronna og ellers mer tilfeldig på garden husmannsplassen lå under. Husmannsvesenet forsvant med markedsorienteringa og mekaniseringen i jordbruket omkring 1900-tallet. Husmennene i Ringsaker hørte hjemme i et arbeidssystem som var tradisjonelt forventet på Østlandet. I Ringsakerboka (1993 og 2001), blir det hevdet at oppgavene og funksjonen til husmannsvesenet her langt tilbake i tid først og fremst ser ut til vært knyttet til gardbrukerne sine behov for arbeidskraft. Et tydelig tegn på at husmennene i Ringsaker prestegjeld må regnes som «arbeidshusmenn», er at det var ledige gardsbruk i den tida plass-systemet ble etablert. Kildene vitner om at gardbrukerne trengte stabil arbeidskraft. De kunne ikke bare ha løsarbeidere. Veksten av husmannsplasser gjennom åra i Ringsaker sto for en fullstendig sosial endring. Den tidlige framveksten av den nye «arbeiderklassen» med «husmennene» fikk følger helt fram mot nåtida i bygda. Som et eksempel på dette ble arrangert to juletrefester, en for bondeungdommen og en for «de andre» med husmannsbakgrunn. Slik kom det sosiale skillet tydelig til uttrykk i ei østlandsk husmannsbygd som Ringsaker. Formelt ble husmannsvesenet avviklet i 1928 da jordlova kom.

Plassfolka betalte fra gammelt av ikke eiendomsskatt og tiende. I stedet for å betale tiende hadde alle plassfolka i bygda plikt til å yte arbeid på prestegarden. Dette var en gammel regel. I 1770-årene var ordningen slik i Ringsaker at mann og kone skulle skjære et mål korn hver i året, men de fleste betalte arbeidet med penger. Arbeidsytelsen for begge ble verdsatt til 24 skilling. Denne skikken holdt se i tiden framover. I 1850 skar hver plass enten avling fra 1 ½ mål med korn eller så betalte de 24 skilling. De måtte hvert år betale noen skillinger til kapellanen, til kirken, til fattig- og skolekassa. Fram til 1830 måtte husmann gjøre tre dager gratis veiarbeid i året. Selv om de offentlige plikter og avgifter kunne være tunge nok for fattige folk, så betydde ikke dette så mye. Det var forholdet til gardbrukeren som bestemte plassfolks livssituasjon og levekår. Husmannen kunne i mange henseender forstås som en forlengelse av bondens hushold, som tjenestefolk med eget hus, familie og jord å dyrke. Husmannsvesenet fremsto som en samlebetegnelse på bo- og arbeidsvilkår for en stor gruppe i bondesamfunnet som verken var skatteytere eller bønder. Nils Olav Østrem beskriver husmannsgruppa som «ukjent og skjult» til tross for at den på 1700- og 1800-tallet var den nest største samfunnsgruppa her til lands. Til tross for at det fremdeles finnes en viss bevissthet om husmannsvesenet, noe som gjenspeiles i aktive uttrykk som husmannskost eller å jobbe på husmannskontrakt og synlige spor i form av bevarte husmannsplasser, forsvant husmannsgruppa de første tiårene på 1900-tallet.

Størrelsen på plassens og det arbeid som ble lagt ned der hadde betydning for levekårene. Familienes lønnsarbeid på garden var også en viktig del av livsgrunnlaget. Derfor var avgiften på plassen og lønns- og arbeidsvilkår så viktig. De bestemte hvor nært familien var knyttet til garden, og hvor store muligheter det var til å ta seg lønnet arbeid andre steder.

Oppsummering

Dette er et bidrag for å fortelle om Prosjekt Præstvegen-et nasjonalt kulturminne spesielt og om Præstvegen. Dette er en smakebit på historien som møter vandrere som går denne ruta, enten på en guidet tur eller ved etter hvert å lese på tavler, skilt og bruke QR-kodene. Vi håper leserne blir inspirert til å vandre denne vegen.

Litteratur og kilder

Alsvik, Ola: Ringsakerboka bind V, I krig og fred Bygdebok for Brøttum- Veldre-Ringsaker(2001)

Haug, Jan: Kirker i Ringsaker Brøttum, Furnes, Ringsaker, og Veldre historielag (2011)

Tranberg, Anna: Ringsakerboka bind III, Korn og klasseskille Bygdebok for Brøttum- Veldre-Ringsaker (1993)

Wollebæk, Jorunn Sanstøl; Hoff, Svein Olav: Johan Nordhagen i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 31. juli 2024 fra https://nkl.snl.no/Johan_Nordhagen

Østrem, Nils Olav: «En kort introduksjon til husmansvesenet», Cappelen Damm Akademisk Oslo (2022)