Lokalhistorisk magasin 4/17 har Skogen som tema og her gjengis redaktørens forord:

Där björkarna susa

I Norge er bare 3 % av arealet dyrka mark. Ikke akkurat voldsomme mengder, men så er jo også geografien her til lands prega av «høge fjell og djupe dalar». Og holmer, øyer og skjær. Og ikke minst skog. Hele 37 % av Norge er dekket av skog, og et overslag fra 2012 viste at vi hadde rundet 10 milliarder trær i Norge, en fordobling fra 1922. Av dette er det nesten fire milliarder bjørk, tre milliarder gran og nesten halvannen milliard furuer.

Skogen har hatt og har fremdeles stor næringsmessig betydning i landet vårt, og er også et viktig klimaverktøy, i og med at den binder og lagrer CO2. Lars Peder Brekk uttalte som landbruksminister i 2009 at det å plante og hugge skog var et viktig klimatiltak, og at den beste måten å bruke skogressursene som klimaredskap på, var å øke hogsten slik at man kunne erstatte mer fossilt brensel. Klimagevinsten ville øke jo mer man utnyttet skogen og plantet ny. Mange klimadebatter har rent ut i sanden etter den gang, og argumentene kan være annerledes i dag. Det er ikke nødvendigvis lenger slik at en gårdbruker drar ut i skogen med motorsag og traktor og driver fram skogen litt etter litt, mens han skåner brukbare lauvtrær og tar hensyn til kulturlandskapet generelt. Store skogsmaskiner som farer mer hardhendt gjennom terrenget og etterlater seg merkbare avtrykk er regelen mer enn unntaket.

Men skog er ikke bare kommersiell drift. Det er også stillhet, rekreasjon, trening og, om ikke i så stor grad som før, matauk. Eller kanskje man kan ane en liten renessanse i så måte? Det kan virke som om et økt fokus på utendørs trening, ren natur, ren mat, og mindfulness og andre stressmestringsteknikker har blåst ny vind i – eller gjennom – skogen. Det er en allmenn oppfatning at nordmenn liker seg ute i naturen. Mange som ser oss utenfra, fra andre land og kulturer, kommenterer gjerne hvor glad nordmenn er i å gå på tur. Tynnull, vindtøy og goretexsko burde ha vært bunaden vår. Votter, lue og skjerf likeså. Kanskje er dette overdrevet. Kanskje er dette bare et bilde vi har på oss selv. Men det å hente ved i egen skog, plukke sopp og bær – det er ikke helt borte.

I barnehager og på skoler arrangeres det bær- og sopplukkerdager, og det er viktig at man sår slike ting inn naturlig og i en tidlig alder. At man som liten får forståelse av at det å bruke skogen til ulike formål er en mulighet. Den norske allemannsretten sikrer oss det, selv om man skal ta hensyn både til type bruk, sårbare viltområder og utnyttelsen av ressursene. Mangfoldet i både flora og fauna må tas vare på, og regulering av dette er en nødvendighet for å unngå rovdrift.

Nå nærmer det seg jula, og det annonseres på oppslagstavler og i aviser om skogteiger hvor man kan ta med seg ungene og hogge sitt eget juletre. En bålpanne med god fyr, gløgg og pepperkaker hører også med. Etterpå får vi skogen inn i stua med et vakkert pyntet juletre. Vel, det er mulig det er importert fra Danmark. Og klimaregnskapet på akkurat den importen kan muligens diskuteres. Men at skogen – i alle dens ulike varianter og sjatteringer – er en ressurs på mange ulike måter, det er i alle fall udiskutabelt.

Audhild Brødreskift

Landslagets sekretariat har stengt fra torsdag 21. desember til tirsdag 2. januar.

Om noe haster kan generalsekretæren nåes på epost Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

Vi ønsker dere alle en god jul og et godt nyttår!