Nytt nummer av Lokalhistorisk magasin sendes ut til abonnenter og medlemslag i påskeuken. Her er en smakebit av innholdet.

Film er best på kino

Det ligger vel litt i ryggmargen hos de fleste av oss. Vi skal være lovlydige, og vet fra barnsben av hovedtrekkene i hva som er rett og galt. I prinsippet. Helt til det kommer til aldersgrense på kino. Da er det som en barriere brytes. Det er noe med følelsen av å vite at du er i ferd med å gjøre noe bittelitt ulovlig blandet med spenningen – for det er jo ikke noe man blir straffeforfulgt av, akkurat. Og tanken på det forsmedelige i tilfelle man blir stoppa i døra på vei inn.

For min del var det Flashdance, filmen om den 18 år gamle sveiseren Alexandra Owen som drømmer om å bli danser. Filmen ble vist i det rimelig slitte ungdomshuset «Solvang», med et gyselig grønt kjøkken, «karsksal» og trestoler med stålrør i rader foran scenen. Venninna mi var et år eldre og innafor. Hun ville ha meg med. I den alderen teller sånne ting en del. Det gikk bra, både med Alex og meg. Filmmusikken med Irene Cara vant Oscar, og dukker den opp på radioen er det lett å bli hensatt til ungdomstid, leggvarmere, klorbleika dongeri og permanent. «What a feeling!» sang, Irene Cara, og hadde evig rett.

Det har skjedd enormt mye innen filmmediet siden film ble lansert på underholdningsmarkedet på slutten av 1800-tallet. Stumfilmen med egne kinomusikere holdt lenge stand, men ble etter hvert avløst av lydfilmen. Svart/hvitt ble til farger, 16 mm-film ble til 32 mm, og etter hvert digital. Lyden ble «surround». Nå har mange egne hjemmekinoanlegg med både lerret og lyd i toppklasse. På Netflix er det mulig velge og vrake i filmer. Men det blir jo ikke helt det samme som å stå i en kinokø og kjenne på forventningen. Å kjøpe en pose knott, Troika-sjokolade og popcorn i kiosken før filmen starter, og få billetten revet i ved døra inn til salen.

Da vi etterlyste stoff til dette nummeret ble vi overveldet av responsen. Mange hadde sterke og klare minner om det å gå på kino i barne- og ungdomstid. Og ikke bare om hva filmen handler om, men om alle opplevelsene omkring selve filmen. Forventningen, køene, godteriet, reklamen, kinosalen. De filmene man fikk sett – og, ikke minst – de filmene man gikk glipp av.

Mange av våre bidragsytere var unge på den tida Broen over Kwai kom på norske kinoer. Den britiske drama- og krigsfilmen fra 1957 gjorde stor suksess, og vant hele sju Oscar, blant annet for filmmusikken og Alec Guinness som ble hedret for beste mannlige hovedrolle. Det kan vel hende at flere enn undertegnede tar seg i å plystre på kjenningsmelodien til denne klassikeren når man blir påmint gode kinoopplevelser i denne utgaven av Lokalhistorisk magasin. Takk for alle innsendte bidrag til bladet, og god fornøyelse!

Audhild Brødreskift