Fra Røros til Amerika i 1854 

Homewood, det nye huset som Ane og Elias bygde i 1882. Dette var det tredje huset Elias fikk bygd til familien etter han kom til Amerika! Fra venstre: Elias, barnebarnet Olga, Ane, datteren Hilda, ukjent gutt, svigersønnen Marius Eggen og ukjent mann. Foto: ukjent, Vesterheim Museum, Olga Eggen Collection, no. 82

Skrevet av Erik Roll

Denne artikkelen ble først publisert i MiST Rørosmuseets årbok Fjell-Folk/Vaerien Almetjh i 2025.

I 2025 var det 200 år siden den første organiserte utvandringen fra Norge til Amerika. Det skjedde med skuta Restauration, som seilte fra Stavanger til Amerika med 52 norske emigranter den 4. juli 1825. Fram til 1915 emigrerte 750 000 nordmenn til Amerika, i tre store bølger. Ane Kjerstine Tørresdatter (1831–1924) fra Tørresdalen og Elias Hansen Narjord (1829–1898) fra Narjordet emigrerte til Amerika allerede i 1854. De ble pionerer i det området som etter hvert ble kalt «Rørosryggen» i delstaten Iowa, fordi mange fra vår region etablerte seg der. Elias skrev amerikabrev hjem, og familien etterlot seg en stor samling av både gjenstander, foto og brev, så det finnes mange kilder til livet deres.

Ane og Elias

Ane var født i 1831 og var fra gården Tørresdalen i Hådalen, like sørøst for Røros. Hun var tredje eldst i en søskenflokk på åtte. Elias var født i 1829 og kom fra Sønvisgården i Narjordet. Det skal ikke ha vært uvanlig at folk fra disse to dalførene fant hverandre, da det var mulig å ta seg mellom disse til fots eller på ski. Hvordan Ane og Elias møttes vet vi ikke, men den 26. mars 1854 giftet de seg i Os kirke. Ane er i kirkeboka oppført som «bondepige» og Elias som «bondekarl».¹ De var da henholdsvis 23 og 25 år gamle.

1854 må regnes for å være ganske tidlig i norsk emigrasjonssammenheng, og særlig i vår region. Hva var det som gjorde at et ungt par forlot alt her hjemme og bega seg på den lange reisen til Amerika? Hådalen, hvor Anes hjemgård lå, var på denne tida veiløs og avsidesliggende. Både hådalingene og narjordingene livnærte seg av gårdsdrift og kølbrenning for kobberverket. Fra midten av 1800-tallet førte lavere kobberpriser, effektivisering og teknologiutvikling til at færre fikk sitt innkomme av bergverksdrifta.

Det er forsket mye på hovedårsakene til norsk emigrasjon. Noen hadde utfartstrang og brøt opp frivillig, andre ble presset ut på grunn av overbefolkning og dårlige muligheter hjemme, og noen dro av nød.² For Ane og Elias var årsakene trolig sammensatte. Kanskje hadde Elias lest amerikabrev fra rørosingen Bent Hånes (1825–1908)? Hånes emigrerte i 1852, og hadde ei søster som var gift på Mestvedthagen, ikke langt fra Sønvisgården. Bent og familien etablerte seg i Hesper, Iowa, og dette var også målet for Ane og Elias sin reise. Her skulle de bo den første vinteren etter ankomst, og dette må ha vært avtalt på forhånd. Men for å komme dit måtte de tilbakelegge en reise som skulle ta nærmere tre måneder.³

Amerikareisen

3. april 1854, ei drøy uke etter bryllupet, startet Ane og Elias på reisen. Den 12. april hadde de tilbakelagt første etappe og var framme i Kristiania. Hvordan denne turen foregikk skriver ikke Elias noe om, men antagelig hadde de hestetransport til de store reisekistene de hadde med seg. Elias skrev senere i et brev at andre som skulle emigrere burde ha med mange små reisekister, slik at man kunne bære dem imellom seg.⁴ Sammen med Ane og Elias reiste også Elias’ søskenbarn Johanna Lassesen (1825–1921), med ektemannen Esten Lassesen (1817–1888), deres datter Dordi (f. 1845) og Johanna sin søster Olava Johnsdatter Midtdal (1834–1854). Esten og Johanna Lassesen skulle vise seg å bli naboer og nære samarbeidspartnere til Ane og Elias i årene som kom. Elias skriver da også i et av amerikabrevene at det ikke er godt å være alene når man «skal begynde af nye».⁵

Den 19. april gikk reisefølget om bord på seilskipet Wilhelm Tell. Skipet var bygd i 1851, og var av typen brigg, altså et tomastet, mellomstort skip. De to første årene skipet var i trafikk er det ikke registrert at det fraktet passasjerer, så vi må anta det var bygd for å transportere gods. Det sier også litt om hvordan forholdene må ha vært for passasjerene om bord. Vi vet at skipet på senere overfarter hadde kapasitet til 145 passasjerer, i tillegg til et mannskap på 10.⁶ I amerikabrevene skriver Elias lite om selve reisen over Atlanterhavet. Antagelig har han omtalt dette i tidligere brev som ikke er bevart. Vi vet at de ankom Quebec i Canada den 14. juni, altså nærmere to måneder etter at de seilte fra Kristiania. Fra starten var New York det vanligste ankomststedet for norske immigranter til Amerika, men i perioden 1854–1865 ankom 94 % av nordmennene kanadiske havner.⁷ Dette hadde sammenheng med at den engelske navigasjonsakten ble opphevet og gjorde det lovlig for utenlandske rederier å frakte gods og personer mellom engelske havner. Det ble vanlig å frakte emigranter til Canada og returnere med tømmer. Dette var lønnsomt for rederiene som dermed var sikret last begge veier. Da dampskipstrafikken overtok for seiltrafikken på 1870-tallet, ble New York igjen det vanligste ankomststedet.

Det finnes mange beskrivelser av reisen med seilskip fra norske emigranter. Passasjerer ble stuet sammen i midlertidige sovebrisker i lasterommet. Tørrmat måtte passasjerene ha med selv, men vann, brensel til matlaging og noe medisiner fikk man om bord. Det var vanlig å ha med poteter, flatbrød, smør, kjøtt, saltkjøtt, sild, mel, kaffe, sukker, løk og krydder, i tillegg til alt man behøvde av klær og utstyr både til reisen og etter ankomst. Smittsomme sykdommer spredde seg raskt, og dødsfall var ikke uvanlig. Ble det storm måtte alle luker skalkes, og passasjerene måtte oppholde seg under dekk i mørket. Sjøsyken meldte seg raskt og bidro til enda mer illeluktende og tett luft.

Livet om bord kunne være hyggelig om været var godt, og flere forteller om sang, musikk og dans på dekk. Reiseruta i seilskips­tida gikk vanligvis via Kanariøyene og De vestindiske øyer for å utnytte havstrømmene og -vindene på best mulig måte. Dette må utvilsomt ha vært eksotisk for norske seilskutepassasjerer, og det finnes faktisk beretninger som forteller om fantastiske druer utdelt av lokalbefolkningen på Madeira!⁸ I det første brevet som er bevart skriver Elias om reisen videre etter ankomst Quebec. Denne delen av reisen foregikk med dampskip i Canada, fra Quebec til Kingston over St. Lawrence River, videre med dampskip til Hamilton over Lake Ontario. Så krysset de grensa til Amerika over Detroit River, videre fra Detroit til Chicago med jernbane, før siste etappe ble tilbakelagt med dampskip opp Mississippi-elva. På turens nest siste stoppested, i Galena ved Mississippi, ble Olava J. Midtdal syk av kolera. Elias forteller at mange i reisefølget ble dårlige og måtte bringes til land på sykehus, og at han selv var med og bar de syke. Etter bare noen timer døde Olava.

Elias dveler imidlertid ikke lenge ved dette i brevet, og skriver videre om reisens helt siste del, nemlig en gåtur fra elvebyen Lansing og vestover 55 kilometer til Hesper i Iowa. Her ankom de hos Bent Hånes den 1. juli 1854. Reisen var fullført, og Elias fastslår at det har gått bra: «Ikke haver vi veret end dag syg paa hele reisen undtagen litt søsyg mend det var ikke stort, og som vi have den almegtige Gud at take for, saa haver vi ikke det minste at klage over hidtil.»⁹ Hvorvidt Ane, som på dette tidspunktet var høygravid, var enig med ektemannen om at reisen hadde gått helt uten problemer, vet vi ikke. Den 28. juli 1854 fødte hun en datter, som fikk navnet Anna Maria Hanson (1854–1871).

Det nye livet

«Og daa vi kom frem syndes vi meget ilde om aas thi her er ikke Rare huser thi jeg kand ligne deres huse ved en birke løe som ere i slaaten […] jeg og ligeldes de andre af følge vaart, ønskede vist aas tilbage den første dagen som vi gik ind over landet.»¹⁰

Dette skriver Elias hjem til Norge i et av de første brevene. Reisefølget hadde hjemlengsel, husene i Iowa var som bjørkeløer, det var varmt og reisefølget var uvant med å gå og ble trøtte og slitne. Da Elias litt senere besøkte tolgingen Jens Erlimoen for å kjøpe ei ku, var han overrasket over å se at huset hans var halvt nede i jorda med bare tre omfar over bakken. Siden Ane akkurat hadde nedkommet, og var sengeliggende ei uke med brystbetennelse, hadde ikke Elias mye tid til å være borte på arbeid den første sommeren. Man kunne tjene en dollar om dagen ved å ta forskjellig arbeid og få kost i tillegg på somrene, og på vinterstid kunne man ha god fortjeneste på å hugge ved.¹¹

I sitt andre brev hjem, i mars 1855, skriver Elias at de nå har kjøpt seg ovn med koke- og bakemulighet og hvor det fulgte med kobberkjeler, vaskekjel, to gryter, kaffekjel og tekjel. Dette hadde de betalt 18 dollar for. Høsten 1854 hadde Elias og Esten Lassesen begynt å se seg om etter land de kunne kjøpe, men foreløpig uten hell. Esten var en dyktig jeger og hadde i løpet av vinteren skutt 15 hjort, så det var godt med mat og «ingen ængstelig næringssorg». Elias var en dyktig snekker og skriver at han hadde god fortjeneste på å tømre opp hus for andre i området.¹²

Våren 1855 fikk de to familiene skaffet seg 120 acres, det vil si 485 dekar, med land i Waterloo Township, Allamakee County, Iowa, og ble de første som etablerte seg her.¹³ Samme vår kom også flere andre nordmenn, blant annet fra Holtålen, og slo seg ned på samme sted. Elias beskriver eiendommen til å ha god skog med ulike tresorter, tre gode vannkilder og tørr og «intet sumpi land». Den første vinteren her hadde de også 5 svin og 7 kyr, gode forråd med høy og maiskorn som for det meste ble gitt til grisene.

På eiendommen satte de opp en liten stue som skulle huse begge de to familiene. Huset hadde en grunnflate på 5 x 5 meter og to etasjer. Begge etasjene hadde bare ett rom. Nede ble det innredet med felles bord, ovn og to senger med forheng. Ei trapp i det ene hjørnet førte opp til loftet. I februar fikk Johanna og Esten sitt andre barn, og i november 1855 fikk Ane og Elias sin andre datter, Hilda Hanson (1855–1945), så i denne lille stua var de nå åtte personer. I perioder kom også nye emigranter fra hjemtraktene og tok inn i påvente av å skaffe seg egne bosteder. I 1856 forteller Elias at Anes eldre bror Kristen Tørres (f. 1828) og kona Berit losjerte hos dem og fikk en datter mens de var der.

Det finnes kvitteringer som viser at Elias senere kjøpte billetter til andre som skulle emigrere. Dette var ikke uvanlig. Elias forteller også at de fleste naboene var Holtålinger og at de stadig fikk besøk av bekjente fra Røros, fordi mange reiste forbi på vei til «kramboden».¹⁴ I det siste bevarte brevet fra 1857 forteller Elias at de nå hadde dyrket mais, poteter, røtter og urter som kunne brukes til mat. Hvete hadde de ikke fått til, fordi de ikke hadde stort nok land til at det ville lønne seg å leie maskiner og utstyr til tresking. Elias tjente imidlertid godt på å slå hvete for andre i starten. Av senere kilder vet vi at dyrking av hvete ble en hovedvirksomhet for Elias. Han plantet også epletrær og fikk flere priser for eplene sine.

I det siste brevet skriver Elias også at barna Anna Maria og Hilda, som nå hadde blitt 3 og 2 år, var raske og friske og snakket mye om sine besteforeldre: «Dem siger dem skal Reise til Norge til Bæsta Dala og Bæsta Narjord, dem takker Mange ganger om Dagen og gaaer til Døren og skal reise.»¹⁵ I 1860 hadde de to familiene skaffet seg mer land, og hadde i alt 1134 dekar eiendom. Nå ble det bestemt at eiendommen skulle deles mellom de to familiene. Antagelig var den økonomiske situasjonen såpass bra at de vurderte det som mulig å klare seg adskilt, men som naboer. Det ble trukket lodd om hvem som skulle beholde den østre delen av eiendommen hvor stua stod. Denne delen var litt mindre enn den vestre. Esten trakk det lengste strået og fikk stua. Elias og Ane bygde seg derfor et nytt tømmerhus på den vestre delen.¹⁶

Religion og kirkeliv

Elias skriver mye om religion i brevene sine. Det var legpredikanter som tok seg av innvandrernes religiøse behov i starten, og det var ikke uvanlig at det ble holdt andakter hjemme hos folk ved hjelp av medbrakte bibler, salmebøker og koralbøker. Dette var nok uvant for Ane og Elias, som var vant til en fast kirkeform med ordinert prest hjemme i Norge.¹⁷ I mars 1856 forteller Elias at de ikke har fått prest enda, men at han håper det skal komme en til sommeren.

Det var også mange i området som ikke ville ha prest, skriver han, fordi mange var medlemmer av sekter og motstandere av presteskapet. I et brev hjem i desember 1856 ber Elias om å få tilsendt en koralbok dersom noen bekjente skulle emigrere. Dette var ikke å få tak i og tydelig et savn.¹⁸ Fra 1860 ble det holdt jevnlige kirkemøter i området, men først i 1867 ble dette fast organisert som menighet med navnet Waterloo Ridge. Elias ble valgt som kasserer i menigheten. En oppfordring ble sendt samme år til pastor H. A. Stub om å virke som prest i menigheten. Han aksepterte, og tjente menigheten fram til 1873.

I 1867 ble det også tatt initiativ til å bygge en kirke. Menigheten bestemte at tomt til kirka skulle kjøpes av Ane og Elias sin eiendom. Kirka skulle bygges i stein, og Elias tok på seg ansvaret for steinbryting, mens Esten Lassesen skulle brenne kalken som trengtes. Vinteren 1868 begynte byggearbeidene. Først i 1877 var bygget og interiøret helt ferdig, og kirka ble innviet samme år. Det sies at en av de mest karakteristiske trekkene ved interiøret var at den hadde prekestol over alteret. Ideen var hentet fra Røroskirka.

I 1879 ble Waterloo Ridge Kvinneforening etablert med 26 kvinnelige medlemmer, deriblant både Ane og datteren Hilda, som senere ble kasserer og en sentral medhjelper for foreningens første leder. Kvinneforeningens formål var å skaffe inntekter til kirka. Blant annet ble det samlet inn penger til kirkeklokke i 1882, og fra 1906 begynte arbeidet med innsamling til et nytt og større kirkebygg. Den nye kirka ble innviet 1. juni 1913, og er fortsatt i bruk i dag. Den gamle kirkeklokka brukes fortsatt i kirka.¹⁹

Tragedien rammer

I arkivet etter Ane og Elias finnes det en regnskapsbok som Elias har ført fra omkring 1868. Boka gir et detaljert innblikk i den årlige gårdsdrifta, med oversikt over alle utgifter og inntekter, gjeld og tilgodehavender, innleid mannskap og forskjellig arbeid. Boka er ført helt fram til Elias’ siste leveår. Bak en liten unnselig notis i regnskapsboka for 1871 skjuler det seg en tragedie. «Den 13. januar 1871 kom Tørres Tørresen til aas og den 7. februar døde hand», skriver Elias.

Tørres Tørresen (1842–1871) var Anes yngre bror som også hadde emigrert. Hva han døde av kan man bare spekulere i. Tørres ble begravet den 15. februar. Dagen etter skulle imidlertid tragedien ramme enda hardere:

«16. februar døde Anna Marie Eliasdatter», skriver Elias. Den 1. mars var det begravelse. Ane og Elias hadde mistet sin førstefødte datter, bare 17 år gammel. Antagelig var Tørres smittet av noe etter reisen, og det er ikke usannsynlig at Anna Maria pådro seg samme sykdom.²⁰

De siste tiårene

Regnskapsboka etter Elias forteller også at de bygde et nytt murhus i 1882. Alle materialer, innkjøp og arbeid er notert. Huset fikk navnet «Homewood», og var en stor og staselig toetasjes bygning med fine detaljer i tre som Elias antagelig skar selv. Bilder av huset og folket vitner om at familien nå hadde solid økonomi. På eiendommen plantet Elias fire furutrær med frø tilsendt fra Sønvisgården, så hjemgården ble aldri glemt.²¹

Ane og Elias’ gjenlevende datter Hilda giftet seg i 1884 med musikeren Marius G. Eggen (1853–1931), og i 1885 fikk Ane og Elias sitt første og eneste barnebarn, Olga Eggen (1885–1967).²² I 1898 dør Elias, 69 år gammel. Ane skal komme til å leve helt til 1924. Hvorvidt hun ble boende på gården helt til sin død i 1924 er ukjent.

Antagelig bodde datteren Hilda, svigersønnen Marius og barnebarnet Olga der de første årene. I 1901 mottok Ane et brev fra barnebarnet postlagt på deres nye hjemsted Fargo i Nord-Dakota, så på dette tidspunktet levde Ane uten den nærmeste familien rundt seg. Av brevsamlingen hennes framkommer det imidlertid at Ane etter Elias’ bortgang hadde selskap av Sigrid (f. 1872), som var ei niese fra Tørresdalen, og som emigrerte i 1904. Hun kom muligens for å ta seg av den enslige og aldrende Ane? På et foto fra rundt 1895 ser vi også at familien blir fotografert sammen med en annen ung kvinne som står ved Anes side. Dette er antagelig Ingrid som også omtales i brevene. Det er ukjent hvem kvinnen er, men ikke usannsynlig var også dette en av Anes nieser.²³

Ane og Elias tok sjansen og forlot Norge i 1854. De kom aldri tilbake. For de fleste emigranter i seilskutetida ble reisen lang og krevende, og senere en barriere for å reise tilbake, selv om dampskip kortet ned og gjorde turen langt mer behagelig. Etter alt å dømme fikk Ane og Elias et godt liv i Amerika. De holdt seg friske, bygde opp en gård som ga godt utkomme, fikk to døtre og et barnebarn. De hadde mange mennesker og gode naboer rundt seg, engasjerte seg i kirka og materielt sett hadde de alt de behøvde. Ane og Elias har i dag ingen gjenlevende etterkommere.

The Olga Eggen Collection

Ane og Elias’ barnebarn Olga Eggen var musikalsk, fikk utdannelse som organist og var en periode ansatt i Waterloo Ridge kirke og bodde på Homewood. Hun var ugift, barnløs og levde sine siste år i Monrovia i California, hvor også foreldrene hadde slått seg ned tidligere. Før hun døde i 1967 donerte hun hele samlinga etter de tre generasjonene Hanson Eggen til det som i dag kalles Vesterheim Museum, i Decorah, Iowa.

I juni 2025 var artikkelforfatteren så heldig å få reise dit og studere samlinga. En del av gjenstandene, blant annet fine møbler som Elias lagde selv, er stilt ut i museets faste utstillinger. Mange gjenstander finnes på magasin, blant annet reisekista og rokken de hadde med seg fra Norge, og koralboka som Elias ønsket seg så sterkt. Ikke minst inneholder samlinga en rekke brev, dokumenter, foto, regnskap og mye mer. Deler av samlinga og de fire amerikabrevene etter Elias, som er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider, er brukt i arbeidet med denne artikkelen. Alt dette inneholder imidlertid langt mer informasjon enn det som belyses her, så det er mye igjen å utforske om hele bildet av Ane og Elias og deres etterkommeres liv i Amerika skal fortelles.

Noter

¹ Rørosboka bind 3, s. 111ff og Ministerialbok for Tolga prestegjeld 1852–1876, Viede 1854-03-26, https://www.digitalarkivet.no/view/327/pv00000005350796

² Trøndelags historie, b. 3, s. 138

³ Rørosboka b. 3, s. 107: Håneset Søndre gnr./bnr. 132/113, Bendt Pederson og Tond Olsen Langen på Find a Grave, Molde 2020, s. 126, Midtdal 2007

⁴ Fra Amerika til Norge 1, s. 438: brev fra Elias Narjord 7. desember 1857

⁵ Fra Amerika til Norge 1, s. 349: brev fra Elias Narjord 30. mars 1855 og Narjord 1998

⁶ Norway Heritage, Passenger Lists and Emigrant Ships from Norway Heritage, Brig Wilhelm Tell, A. B. Bull

⁷ Lovoll, Odd S., 2015, s. 57ff

⁸ Molde 2020, Mørkhagen 2017, Lovoll 1983, og utstillinger på Vesterheim Museum i Decorah, Iowa, samt foredrag ved Olmstead 2025

⁹ For nøyaktig reiserute med datoer, se Midtdal 2007 og Fra Amerika til Norge 1, s. 329: brev fra Elias Narjord 4. september 1854

¹⁰ Fra Amerika til Norge 1, s. 330: brev fra Elias Narjord 4. september 1854

¹¹ Fra Amerika til Norge 1, s. 329: brev fra Elias Narjord datert 4. september 1854

¹² Fra Amerika til Norge 1, s. 329: brev fra Elias Narjord datert 4. september 1854, s. 348: brev datert 30. mars 1855, s. 393: brev datert 26. desember 1856

¹³ Én acre er fastsatt til 4046,8564 kvadratmeter (m²), https://snl.no/acre, Narjord 1998, s. 49

¹⁴ Fra Amerika til Norge 1, s. 393: brev datert 26. desember 1856, s. 437: brev datert 7. desember 1857, og Olga Eggen Collection, VMA/RG01/ARCH, nr. 130: Memorandum of Purchase of Two Tickets from Trondheim to Spring Grove 1882

¹⁵ Fra Amerika til Norge 1, 1838–1857, s. 437: brev datert 7. desember 1857, og Olga Eggen Collection, VMA/RG01/ARCH, Eggen, O: box 3, regnskapsbok etter Elias Hanson 1868–1898

¹⁶ Olga Eggen Collection, VMA/RG01/ARCH, Eggen, O: nr. 40: fotografi av stua med påskrift bak, nr. 125: forsikringspapirer «wooden dwelling» datert 1869, og Midtdal 2007, s. 12. Kart over Waterloo Township på historicmapworks.com

¹⁷ Lovoll 1983, s. 58f

¹⁸ Fra Amerika til Norge 1, s. 348: brev datert 30. mars 1856, s. 393: brev datert 26. desember 1856, og Droivold 1991, del 1, s. 35

¹⁹ Droivold 1991, del 1, s. 35ff og Waterloo Ridge Church 100-årsberetning 1967

²⁰ Olga Eggen Collection, VMA/RG01/ARCH, Eggen, O: box 3, regnskapsbok etter Elias Hanson 1868–1898, s. 17

²¹ Olga Eggen Collection, VMA/RG01/ARCH, Eggen, O: box 3: foto av Olga Eggen med påført tekst bak på bildet, datert 1919

²² Marius sine foreldre, Ingeborg og Hans Eggen, hadde emigrert fra Haltdalen i 1857. Se Marius Eggen på Find a Grave

²³ Olga Eggen Collection, VMA/RG01/ARCH, Eggen, O: box 3: foto antagelig tatt ca. 1895 (basert på Olgas alder på bildet) av Ane, Hilda, Olga og Elias med en ukjent ung kvinne som står sammen med Ane, og brev fra Peder Tørresdal til Ane datert 1904, hvor det omtales at «Siggri» har kommet. Sigrid i emigrantprotokoll 1904: https://www.digitalarkivet.no/view/557/pe00000000156086

²⁴ Midtdal 2007, s. 14 og minneord etter Marius Eggen på Find a Grave

Kilder

Arkivverket, Samlinger til kildeutgivelse, Amerikabrevene, AV/RA-EA-4057/F/L0008: Innlån fra Hedmark: Gamkind-Semmingsen, 1838–1914, Elias Narjord, avskrift av T. Blegen.
https://media.digitalarkivet.no/view/209243/353

Arkivverket: Klokkerbok for Røros prestegjeld 1829–1879 (1640P), Fødte og døpte 1831-04-24, Ane Kirstina:
https://www.digitalarkivet.no/view/255/pd00000037990575

Arkivverket: Ministerialbok for Tolga prestegjeld 1852–1876, Viede 1854-03-26:
https://www.digitalarkivet.no/view/327/pv00000005350796

Clauson, John E.: Rørosryggen, Spring Grove, håndskrevet manuskript, skrevet mellom 1908 og 1914, privat samling.

Find A Grave: Bendt Pederson:
https://www.findagrave.com/memorial/13235517/bendt-pederson/photo

og Trond Olsen Langen:
https://www.findagrave.com/memorial/21300453/trond-olsen-langen

Marius, Hilda Hanson Eggen og Olga Eggen:
https://www.findagrave.com/memorial/198624477/hilda-eggen
med minneord etter Marius.

Historic Map Works: Kart, Plat Map over Waterloo Township, Allamakee County, Iowa:
https://historicmapworks.com/Search/engine.php?keywords=waterloo+township%2C+allamakee+iowa&x=0&y=0

Museumsutstilling: Vesterheim Norwegian-American Museum, permanent utstilling.

Norway Heritage, Passenger Lists and Emigrant Ships from Norway Heritage, Brig Wilhelm Tell, A. B. Bull:
https://www.norwayheritage.com/p_ship.asp?sh=witel

Vesterheim Norwegian-American Museum: The Olga Eggen Collection, VMA/RG01/ARCH, Eggen, O.

Olmstead, Tom: «Beretning fra Sarah, datter av emigrantene Ånen og Berta Toreson, som var med Restauration i 1825». Upublisert foredrag på Crossings200-konferansen på St. Olaf College 18.–22. juni 2025.

Litteratur

Aspås, Morten: Utvandring fra Ålen 1853–1915, upublisert hovedoppgave i historie, NTNU 1997.

Decorah-posten, norsk-amerikansk avis utgitt 1874–1972. Tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket (1905–1970):
https://www.nb.no/search?q=decorah&mediatype=aviser&sort=dateasc&series=%22Decorah-posten%22

og på Library of Congress (1874–1903):
https://www.loc.gov/item/sn84024501/

Droivold, Alden O.: Waterloo Ridge Remembered, Peoples, Places, Events, volume 1 og 2, selvstendig utgivelse, 1991. Tilgjengelig ved Giants of the Earth Heritage Center, 163 West Main Street, Spring Grove, Minnesota.

Fjeldposten nr. 40, 2. oktober 1869: brev fra Esten Olsen datert 18. juni 1869:
https://www.nb.no/items/3ba44781035ea5352e13ed472f238aa0?page=0&searchText=fjeldposten

Gjermundsen, Jon Ola: Bydebok for Os, Bygda og Folket, bind 3.

Lovoll, Odd S.: Det løfterike landet, Universitetsforlaget 1983.

Lovoll, Odd S.: Across the Deep Blue Sea – The Saga of Early Norwegian Immigrants, Minnesota Historical Society Press 2015.

Midtdal, John: «De første utvandrerne til Amerika fra Narjordet og Tufsingdalen» i Hembygda, 27. årgang, 2007.

Molde, Jostein: Det bli itj nå tå før trønderan kjem! – Utvandringen fra Trøndelag 1837–1930, Embla Akademisk Forlag, 2020.

Mørkhagen, Sverre: Farvel Norge: utvandringen til Amerika 1825–1975, Oslo, Gyldendal 2017.

Narjord, Bjarne: «Fra Narjordet til Amerika i 1854», i Hembygda, 18. årgang, 1998.

Rørosbokkomiteen: Rørosboka 3. bind, Aktietrykkeriet i Trondheim, 1957.

Rørosbokkomiteen: Rørosboka 1. bind, Trondheim 1942.

Trøndelags historie. B. 3: Grenda blir global 1850 til 2005, Trondheim, Tapir Akademisk Forlag 2005.

Waterloo Ridge kirke og Waterloo Ridge kirkes kvinneforening, 60-årsjubileumsberetning for menigheten, Luther College Library, 1927.

Waterloo Ridge Kirke, 100-årsjubileumsberetning, 1967:
https://norwegianridge.com/wp-content/uploads/2018/11/Waterloo-Ridge-100th-Anniversary.pdf

Øverland, Orm og Kjærheim Steinar / Kjeldeskriftfondet: Fra Amerika til Norge: norske utvandrerbrev. 1, 1838–1857, Oslo, Solum Forlag 1992.

---

Erik Roll er historiker, har vært ansatt ved kulturhistorisk avdeling ved MiST Rørosmuseet og er i dag kulturminneforvalter for Røros bergstad og Circumferensen.